Jeg har drevet på med kampsporten Mixed Martial Arts siden jeg var 16 år og begynte sammen med en kamerat i Spartacus MMA, som da hadde lokaler nede på det nedlagte Hunsfoss fabrikk-området. Det var et miljø jeg merket fort at jeg likte, jeg var hekta på MMA fra første stund og kan nok telle på en hånd hvor mange treninger jeg mistet siden den gang.

Etter et nybegynnerkurs på rundt åtte måneder ble jeg flyttet opp til fighterpartiet, hvor nivået er høyere og treningene er hardere. For omtrent et år siden bestemte jeg meg for at jeg ville legge mer arbeid ned i MMA og se hvor god jeg kunne bli. Jeg søkte om å gå en fullkontakt-kamp i Danmark, men fikk dessverre ikke kamp pga lite kamperfaring og ung alder i MMA-sammenheng. Jeg fortsatte å trene videre og sparre med andre fightere nede på Spartacus og fikk gått et par treningskamper på Oksa i Kristiansand og deltatt på et graplingstevne.

Høsten 2016 var jeg med på uttak til det norske MMA-landslaget, hvor to fra vår klubb hadde vært med året før (Sissel Hansen og Inge Paulsen). Jeg reiste inn på landslagsuttaket, men kom dessverre ikke med på årets landslag. Opplevelsen gav likevel mersmak, og jeg traff mange hyggelige folk som har samme lidenskap og brenner for sporten vi holder på med. Jeg følte at nivået for å komme med ikke var helt uoppnåelig hvis jeg bare fortsatte framdriften min og trente videre. Resten av høsten 2016 ble dessverre ødelagt av en skade som gjorde at jeg ikke kunne sparre eller gå noen kamper.

Sist helg gikk jeg co-main event-kamp oppe i Trondheim på Norges største MMA-stevne foran en fullsatt tribune. Kampene i Norge har litt annerledes regler enn hva en er vant til, det er ikke lov med knockout til hode og selv med knockout til kropp, submisson eller TKO skal kampene gå tiden ut så langt det lar seg gjøre.

Jeg skulle møte en lokal fighter som trente på MMA Trondheim sitt Pro-team, og jeg skjønte umiddelbart at det kom til å bli en tøff kamp. Jeg reiste opp til Trondheim sammen med fire andre fightere fra klubben som hadde fått kamper på samme stevne. Etter innveiingen og regelmøtet var unnagjort var det bare å gjøre seg mentalt og fysisk klar til kamp.

Under oppvarminga bygget selvtilliten seg opp, men nervene var der fortsatt. Det er jo ikke hver dag man reiser opp til Trondheim for å slåss i et bur foran hundrevis av mennesker. Akkurat da jeg skulle til å gå ut i buret forsvant alle nervene og jeg bare nøt hvert sekund. All svette, alle treningene og alle blåveisene jeg har fått har vært for dette øyeblikket.

Kampen begynte bra med utveksling av slag og spark i midten av buret. Motstanderen var rask og traff bra med slagene sine, og ble en jevn første runde. I andre runde skjønte jeg at jeg måtte dra kampen inn i min stil og begynte med høyere press og bryte med ham. Jeg fikk en take down på ham og fikk etter hvert sneket inn en rear naked choke som gjorde at han ble kvalt og besvimte i midten av andre runde.

Etter rundt to-tre minutter kunne han fortsette igjen og vi gikk tilbake til å utveksle slag og spark resten av andre runde. Tredje og siste runde ble også mye fram og tilbake helt til jeg fikk igjen en take down og fikk inn et kvelertak som gjorde at han måtte gi seg. Jeg vant kampen og all trening, diett og fester jeg hadde gått glipp av de siste seks ukene var plutselig verdt det.

Spartacus MMA reiste hjem med to seiere og tre tap. Klubben og fighterne viste seg fram på en veldig bra måte som vi kan være stolte av. Det å vinne co-main eventen mot en ekstremt god fighter som var på hjemmebane betyr mye og gir meg mye motivasjon. Jeg satser på å kunne ta min debut fullkontakt-kamp i utlandet i løpet av 2017 samt å få vise fram utviklingen min på landslaguttak.

Takk til MMA Trondheim for et veldig bra stevne og Norges MMA Forbund som gav meg muligheten til å vise meg fram i buret. Ellers tusen takk til hele Spartacus MMA som allerede har gitt meg mange minner for livet og flere skal det bli!