Jeg begynte å spille på Giv Akt i Vigeland som seksåring, og glemmer aldri følelsen da jeg scoret vinnermålet som sikret oss bronsemedaljen i turneringen «Lilleputtenes dag». Min far Godtfred var i mange år altmuligmann (spiller, trener, lagleder, oppmann m.m.) i Giv Akt, og han var mitt første store forbilde. Jeg var fotballgal, og da jeg ble intervjuet på lokalradien etter å ha fått bestemannspremie på småguttelaget svarte jeg at målet var å bli proff. Janteloven regjerte og det var ikke like populært blant alle på Vigeland at jeg sa det.
Kuttet ut godteri
Jeg fikk noen kamper på a-laget til Giv Akt som 15-åring før turen gikk til Vidar i Stavanger året etter. Der fikk jeg etter hvert 1. divisjonsdebuten som a-lagsspiller borte mot Start på Kristiansand stadion. En stor opplevelse! Jeg gjorde alt for å utvikle meg videre som fotballspiller, og var veldig bevisst på kostholdet. Det hadde jeg fått innprentet av keeper-legenden Ray Clemence på en av de mange fotballskolene jeg var på. Jeg kuttet ut absolutt alt av snop fra jeg var 15 til 20 år. Internett fantes ikke, så jeg oppsøkte samtlige biblioteker i Stavanger og omegn på jakt etter fotballektyre. Samt at jeg tok kontakt med eldre trenere og spillere for å lære mest mulig. Jeg husker med glede de sammenkomstene jeg hadde med blant annet Kjell Schou Andreassen og OL-bronsevinner Reidar Kvammen.
Turen gikk så til Randaberg i 2. divisjon i 1989, fordi jeg hadde fått beskjed fra den nye Vidar-treneren Mike Speight at jeg bare kunne brukes på et sirkus (på grunn av alle triksene jeg gjorde med ballen) og ikke på et fotballag. I Randaberg hadde de tidligere Vikingspiller Gustav Hult som trener. Han satset på de unge og jeg gjorde det veldig bra.
Samme år hadde August Andersen (far til Vetle) ordnet et treningsopphold på Kreta i eliteserieklubben OFI-Kreta. Jeg sprudlet og følte meg hjemme fra første dag med den tekniske og ballbesittende fotballen. Selve sesongen spilte jeg for Randaberg, og så ble jeg tilbudt kontrakt på Kreta i desember. Ikke dårlig for en som et halvt år tidligere ble fortalt at han ikke hadde noe på en fotballbane å gjøre.
Stor overgang
Jeg fikk sjokk da jeg landet på Kreta og ble møtt av hundrevis av mennesker, tv-kameraer og journalister fra avis og radio som ville ha en kommentar fra den nye spilleren. Dette var før Bosman-dommen og de var bare lov til å ha tre utlendinger på laget. Den gang var det to landslagsspillere og jeg. OFI-Kreta var blant de fire-fem beste lagene i Hellas og på et veldig høyt nivå. Vi tapte cupfinalen i 1990 mot Olympiakos, med ungarske Detari på laget som senere spilte i serie A i Italia.
Til historien hører det med at jeg ble stående med ni kamper for OFI-Kreta. Vidar hadde med i kontrakten at de skulle få en god pengesum den dagen jeg hadde spilt ti kamper, så det kan jo ha spilt inn. Men jeg kom kanskje på et så høyt nivå litt for tidlig også.
Ellevill stemning
En av kampene jeg var med på var borte mot Panathinaikos på Olympiastadion i Aten. Jeg gikk som vanlig tidlig ut for å varme opp, og fikk nesten bakoversveis av pipekonserten fra nær 35.000 gale hjemmesupportere. Stemningen var helt fantastisk, og det var umulig å høre hva andre spillere sa ute på banen.
Et annet sterkt minne var fra kvartfinalen borte mot Aris i Nord-Hellas. Jeg satt på benken, heldigvis får jeg nesten skrive. Det var en meget tøff kamp, med mange stygge taklinger og lite god fotball. Vi klarte å vinne 1-0 og var klar for semifinalen. Den harde kjernen av Aris supportere gikk amok og ramponerte hele stadionet. Setene ble revet opp, satt fyr på og kastet inn på banen og målene ble revet ned. Vi ble værende i garderoben i over tre timer i garderoben fordi fansen sto og ventet på oss, klar til å gyve løs på oss. Vi trengte politieskorte foran og bak spillerbussen for å komme oss til flyplassen.
En episode jeg heller ikke glemmer er fra pausen på hjemmebane etter en ikke altfor god 1. omgang. Jeg var enda ganske fersk på laget og ikke spesielt sprek i gresk. Treneren var amper og opphisset over det dårlige spillet, og prøvde å psyke oss opp. Plutselig ser jeg en fra klubbledelsen veive med en pistol mens han banner og skjeller. Da begynte jeg virkelig å lure på hvor jeg hadde havnet. Med til historien hører at mannen hadde våpentillatelse og var ansvarlig for det økonomiske i klubben. På den tiden ble pengene fraktet i en koffert og lønnen og bonuspengene ble utbetalt kontant i drakmer i en konvolutt.
Ble utlånt til Start
Etter et godt år på Kreta ble det ordnet med en utlånsavtale med Start for to år. Det føltes nesten like stort som meg som å bli utenlandsproff.
Start var klubben i mitt hjerte. Jeg hadde vært på mange kamper på stadion med pappa i mine yngre dager. Nå ble jeg en del av et veldig bra lag, med spillere som Mykland, Strandli, Håberg og Klepp. Etter et halvt år med spill på andrelaget i 2. divisjon uten å få tillit fra trener Brede Skistad var jeg uheldig og ble skadet. Jeg var ute av spill i 16 måneder, la på meg ti kilo og var så skuffet at jeg holdt på å legge opp.
«Glennie» spådde galt
Etter mye om og men ble jeg enig med min kone Marina om at jeg skulle gi det en sjanse til. Sten Glenn Håberg sa for øvrig at jeg var gal da jeg fortalte ham at jeg skulle gifte meg i en alder av 21 år. Han ga meg fem-sju år før det endte i skilsmisse. Men jeg er fortsatt lykkelig gift og vi har to flotte barn.
For å bli kvitt mine overflødige kilo og komme meg i form igjen etter skaden trente jeg to ganger daglig i fire måneder. Jeg hadde tilbud fra Arne Møller, som var trener for Fana i Bergen og fra divisjonskollega Mike Speight, som var trener i Sogndal. Det ble et fint år i 1. divisjon med Fana med mange gode kamper og jeg begynte å finne meg selv igjen som spiller.
Deretter ble det prøvespill og kontrakt med Athen-klubben Charaviakes på nest øverste nivå i Hellas. Seks måneder senere: Ny klubb i Kypros, der det heldigvis også ble snakket gresk. På prøvespill på første trening hørte jeg ordet «mapa» hele tiden som på gresk betyr elendig/dårlig. Jeg begynte å lure på om alle refererte til meg, men «mapa» på kypriotisk betyr ballen. Jeg fikk kontrakt i kypriotisk toppserie.
Beinhard sesongoppkjøring
På den tiden var det veldig mye tøff trening og løping i sesongoppkjøringen. Den varte som regel i seks-åtte uker, med tre treninger om dagen. Det var løping om morgenene, styrketrening midt på dagen og løping/fotball om kvelden. Den ene morgentreningen løp vi åtte kilometer oppover i fjellet og så ned igjen like langt. Treneren satt i jeepen sin og fulgte med. Av rundt 25 spillere var det fem-seks som fullførte.
De første seks månedene jeg spilte på Kypros la jeg merke til at spillerne hadde veldig stor interesse for tipping og spill på oddsen. Overalt – på hotellet, spillerbussen og andre steder – ble det satset penger. Og det med egne kamper i vår serie på oddsen! Det var en måte for de lokale spillerne å få en ekstra inntekt på, ettersom de tjente nesten ingenting sammenliknet med oss utenlandsproffer. Til en viss grad er det forståelig, men det var nok best at det ble slutt på den muligheten etter en periode.
Sportslig gikk det veldig bra for meg første året på Kypros. Jeg ble kåret til den tredje beste utenlandske spilleren etter de to serberne Kogic og Kritsmarevits, som senere gikk til henholdsvis Olympiakos og Paok i hellas gjorde det veldig bra der. Det var bra nivå på serien i Kypros og masse tilskuere på kampene. Korte avstander, og alltid lørdagskamper, slik at det ble tid til grilling hos naboen hver søndag.
Byttet klubb hvert år
Mot slutten av karrieren, tilbake i Hellas, ble det klubbskifte hvert år. Da spilte jeg på mye lavere nivå, og det var en regel mot at utlendinger ikke kunne spille i 4. divisjon. Jeg kunne nok spilt for lag i 2. og 3. divisjon, men da hadde all reisingen gjort det vanskelig å kombinere med familie og sivil jobb.
Jeg ble kanskje ikke så rik som mange som spiller i dag. Men jeg fikk levd ut guttedrømmen min til det fulle. Og den store gevinsten, min flotte familie, er mye mer verdt enn penger.
Klubber jeg har spilt for i Norge:
Giv Akt , 5. divisjon
Start, eliteserien
Vidar, 1. divisjon
Randaberg, 2. divisjon
Fana, 1. divisjon).
I Hellas:
OFI-Kreta, eliteserien 1989
Charaviakos, 1. divisjon 93-95
Karditsa, 1. divisjon 95-96
Kypros:
Apep, eliteserien 1996
Anagenisi Derenia, eliteserien 1997
Aris Limasol, eliteserien 1998
Hellas:
Niki Volos, 1. divisjon 98-99
Poseidon Mixanionas, 2. divisjon 99-2000
Hersonisos, 3. divisjon på Kreta 2000-2001
Kassandra, 2 divisjon 2001-02
Hersonisos, 3. divisjon på Kreta 2002-03
Egol, 4. divisjon på Kreta 2003-04
Minoiki, 4. divisjon på Kreta 04-05
Patouxa, 4. divisjon på Kreta 05-06
Aflopolis, 4. divisjon på Kreta 06-10
På slutten var jeg trener på et fotballakademi med 300 spillere 4-18 år på Kreta.