UTØVERBLOGG: Jeg vokste opp i en «turnfamilie» og ble introdusert for gymnastikk da jeg var tre år. Som seksåring begynte jeg på konkurranseturn og deltok i min første klubbkonkurranse året etter. Grunnet min unge alder endte jeg alltid sist, men jeg vokste opp med mottoet «tap og vinn med samme sinn», så det gikk fint.

Nær amputasjon

Åtte år gammel knekte jeg armen på trening og bare to år seinere fikk jeg albuen ut av ledd på samme arm. Den skaden var så pass alvorlig at det var nære på legen måtte amputere. Jeg fikk beskjed på sykehuset av det var slutten på min korte karriere innenfor konkurranseturn.

Etter at jeg la opp med konkurranseturn gikk jeg over til rytmisk sportsgymnastikk og deretter trampett. Noen år gikk og jeg var klar for nye utfordringer og tenkte at kampsport måtte være noe for meg. Mine foreldre var ikke begeistret for at jeg skulle begynne med kontaktsport, men jeg fikk lov å begynne ved fylte 16 år.

Jeg meldte meg inn i Arendal Kickboxingklubb og begynte å trene semikontakt. Det er en lettere utgave hvor man bare har lov å treffe med halv kraft og man stopper opp ved hver treff og utdeler poeng før man fortsetter.

Det skulle ikke mange konkurransene til før mottoet "tap og vinn med samme sinn" var glemt og begravet. Jeg fikk skikkelig blod på tann og gikk all in. Mitt beste resultat i semikontakt var sølv i NM.

Nye NM-medaljer

Under en trening var jeg så uheldig å bli truffet av et spark under øyet. Det resulterte i et brudd i ansiktet og jeg fikk totalt treningsforbud i seks måneder. Jeg var/er tydeligvis en person som ikke klarer å sitte stille lenge så etter tre måneder ville jeg prøve å bevege meg litt og tenkte at da kunne jeg teste ut en annen gren innenfor kickboksing som heter musikal form. Det er en showutgave hvor man viser en imaginær kamp mot usynlig motstander med fancy spark -og slag-teknikker til musikk.

Det gikk greit så jeg hev meg like godt med på noen konkurranser i påvente av å kunne starte opp med «vanlig» kampsport igjen. Beste resultat i musikal forms var to gull i NM.

Da jeg endelig kunne starte opp med kontaktsport igjen, var jeg sugen på litt mer utfordringer. Tiden var inne for å gyve løs på hardeste greinen av dem alle, fullkontakt.

Jeg var ambisiøs og ville satse, så jeg flyttet etter hvert til Bergen for å trene i en av Norges beste klubber. Her traff jeg også på ham som etter hvert ble min samboer.

I greinen fullkontakt var jeg på landslaget en periode og deltok i to EM, to VM samt en rekke verdenscupstevner og internasjonale turneringer og landskamper.

Avsluttet med EM-gull

For å holde et visst nivå måtte man legge ned mye trening og når man jobber 100 prosent i tillegg, ble det utfordrende. Når jeg konkurrerte i de største internasjonale turneringene, gikk jeg i minus 48 kilo og siden det ikke var min daglige vekt, krevde det også mye disiplin og viljestyrke for å pine seg ned i vekt.

Mot slutten av min kickboksingkarriere var jeg så heldig å bli spurt om jeg ville gå en profesjonell tittelkamp mot en britisk fighter jeg hadde tapt mot tidligere. Jeg kunne ikke la sjansen gå fra meg og la meg i hardtrening for å klare en revansj. Som kickbokser fikk jeg alltid støtte av min samboer, som også var landslagsutøver og han hjalp meg også med oppkjøring til denne kampen. Han hadde alltid troen på meg og backet meg opp uansett og var en utrolig god støttespiller å ha med seg. Han sto også i bakgrunnen da jeg gikk tittelkampen og det var fantastisk å kunne dele seieren med ham.

Etter 14 år med kickboksing som livsstil kom jeg til et punkt hvor jeg var mettet og bestemte meg derfor for å legge hanskene på hylla.

Mine beste meritter i fullkontakt er å bli norgesmester, nordisk mester amatør, nordisk mester profesjonell samt profesjonell europamester.

Etter at jeg la hanskene på hylla gikk det noen år hvor jeg viet min tid til andre i form av å undervise på treningssenter som personlig trener og gruppetreningsinstruktør. Det var godt å rette fokus mot andre enn seg selv og det ga meg mye glede i å kunne motivere andre og skape treningsglede.

Tilfeldigheter avgjorde

Ved en tilfeldighet var jeg innom et agilitystevne for hunder og syntes det så veldig artig ut. Jeg bestemte meg der og da for at dette måtte være noe for meg. Lenge leve spontaniteten.

Foto: Sissel Grønlund

Eneste minuset var at jeg ikke hadde hund, men det var jo ingen hindring. Jeg hadde aldri hatt hund før, men googlet meg frem til en hunderase som skulle passe meg og mitt behov. Min første hund ble en Australian Kelpie som het Kompis og han var/er spesiell.

Han ble en prøveklut på godt og vondt, men vi klarte å komme oss til klasse 3, som er den høyeste klassen i agility.

Se video fra et stevne tidligere i år:

I 2015 fikk jeg meg hund nummer to. Det ble en Border Collie, importert fra Italia. Jeg har alltid vært litt spontan av meg og denne gang var intet unntak. Lily skulle vise seg å være en hund med mange bekymringer og redd for det meste, noe hun viser med å utagere mot omgivelsene rundt seg. På et tidspunkt var jeg redd hun aldri kom til å bli noen agility-hund, for jeg trodde ikke hun ville takle presset med alle menneskene og hundene rundt seg.

Mot alle odds så kom vi så langt at vi kunne prøve oss i et stevne, men rett etter at hun hadde debutert i konkurranse, var hun uheldig å skade seg. VI fikk beskjed om at det var korsbåndskade og jeg gikk rett i kjelleren fordi det er en så pass stor operasjon at jeg så for meg at det ville bli for mye for Lily, med tanke på hvor sart og forsiktig hun er.

På operasjonsbordet viste det seg at det var kneskålen som var slått løs, men hun måtte likevel igjennom en stor operasjon. 2017 gikk med til rehabilitering og deretter testing for å se om kneet tålte belastningen agilitysporten krever. Heldigvis så gikk det fint og vi planla fullt kjør fra 2018.

Operasjon

2018 skulle bli året da vi virkelig satset på agility, men slik ble det ikke. Jeg hadde i lengre tid hatt problemer med ryggen og det viste seg at to av skivene i ryggsøylen var ødelagte. Våren 2018 gikk jeg gjennom en stor operasjon hvor legen erstattet de ødelagte skivene med titanskiver. Det var tøft etter operasjonen grunnet mye smerter og fordi jeg hadde totalforbud mot å gjøre noe som helst. Takk og lov for familie som hjalp meg gjennom den verste kneika.

Se video fra nok et agility-stevne i år:

Med Lily gjenopptok vi agility så fort ryggen var klar og siden har vi konkurrert jevnt og trutt.

I og med at jeg kjenner meg selv godt nå og vet at jeg ikke klarer å gjøre noe halvveis har jeg holdt igjen mine ambisjoner. Agility er ikke en individuell sport hvor man kjører sitt eget løp, men en sport der man spiller på lag med partner (hunden sin). Jeg må derfor støtt og stadig ta meg selv i nakken når det gjelder å ville for mye.

Foto: Privat

Jeg har lagt ned mye arbeid for å gi Lily best mulig utgangspunkt for å kunne manøvrere i høy hastighet gjennom en agilitybane. Det krever utholdenhet og styrke og ikke minst stor grad av forståelse for både verbal kommunikasjon og håndsignaler som jeg gir henne underveis. Hun må hele tiden vite hvor hun skal for å kunne opprettholde høy hastighet, samtidig som hun skal utføre de enkelte momentene sikkert.

Påmeldt landslagsuttak

Per i dag tror jeg at jeg har en hund som er godt nok trent til å hevde seg i norgestoppen på en god dag og vi har flere ganger stått på pallen sammen med noen av landets beste ekvipasjer. Vi har i tillegg oppnådd så gode resultater at hun er kvalifisert for å bli registrert som norsk hoppchampion i Norsk Kennel Klub (NKK), men jeg har ingen planer om å delta på eksteriørutstilling for å få en offisiell tittel. Det ser jeg for meg blir et altfor stort press for Lily og jeg tenker også at den tittelen er kun for at jeg skal kunne ha noe å smykke meg med på papiret.

Om vi skal bli husket for noe, håper jeg det blir for de prestasjoner vi viser på agilitybanen og ikke hva som er registrert hos NKK.

Vi var påmeldt landslagsuttak 2020, men på grunn av covid-19 ble det avlyst. Nå ser jeg fram til at vi kan trene og kose oss mens vi spisser formen mot landslagsuttak 2021, så får vi se hvor det bringer oss.