KRONIKK: Sør-Amerika har ikke vunnet VM siden Brasil vant i 2002. Det blir særdeles spennende å se om de fattige, ustabile og uorganiserte søramerikanske nasjonene igjen kan konkurrere mot den enorme økonomiske veksten i europeisk fotball.
Med god økonomi kan det legges bedre til rette for å utvikle unge spillere. I Argentina trener fremtidens fotballhåp på tørre, humpete gressbaner og i utslitte styrkerom. Treningssenteret til Manchester City kan minne om Disneyland. De økonomiske forskjellene og rammevilkårene mellom Europa og Sør-Amerika øker.
Alle nåværende toppfotballspillere fra Argentina har spilt fotball på en lokal potrero. Uttrykket stammer fra navnet på en inngjerding av storfe og hester, men brukes nå som et uttrykk for det vi kaller en løkke. De ujevne banene har gjort unge spillere spesielt oppmerksomme, da det krever veldig mye å kontrollere ballen.
Det er her spillerne har utviklet sin gambeta, som kjennetegner den spesielle måten argentinske spillere dribler på. Fri utfoldelse med høy grad av improvisasjon, knallhard konkurranse og tøffe oppvekstvilkår har formet disse spillerne. Dribling er den viktigste fotballaksjonen, og den som er vanskeligst å lære, sier trenerlegenden Marcelo Bielsa.
Tøft kampklima og harde oppvekstvilkår
Omstendighetene rundt en seriekamp i Primera division i Argentina har generelt et tøft klima. Uniformerte og bevæpnede politi, synging og støy er nok de fleste vant med. Så til de grader utskjelling av enkeltspillere og dommere skal man imidlertid lete langt etter.
Tribunen virker som en normløs og lovløs institusjon hvor alt er tillatt. I Rosario er fotball galskap. Clasico Rosarino, lokalderbyet mellom Rosario Central og Newell’s i Rosario er så betent, så intens og følelsesladet at selv kamper mellom lagets åtteåringer må gå uten tilskuere.
– Det kunne utarte til uverdige scener, sier Lucas D. Maggiolo i Rosario Central.
Fotballkamper i Argentina speiler samfunnet ellers og har de siste årene vært veldig preget av vold og stygge episoder. Barras bravas er supportergrupper som finner utløp i sosial frustrasjon og sinne i fotballkamper. Drap i forbindelse med kamper har ikke vært uvanlig. Ifølge salvemosalfutbol.org er det per 6. oktober i år 346 dødsofre i forbindelse med fotballkamper i Argentina. Dette har ført til at kampene nå kun går med hjemmesupportere til stede. Det er klart kampen mister en dimensjon, men det er et nødvendig tiltak for å få slutt på volden.
En villa eller villa miseria, som er den korrekte betegnelsen, er et område, en bydel, et slumkvarter hvor husene består av blikkplater, små ustabile murhus, uten god infrastruktur og hvor det er store utfordringer og sosiale problemer. Gjenger regjerer og det er mye (seksualisert) vold, høy tenåringsgraviditet, lav utdanning og generelt lite ressurser.
Statlige tjenester når ikke frem og mange lever i fattigdom. Slike forhold påvirker de som lever der. Di Maria, sønn av en kullhandler, kommer fra Perdiel i Rosario. Perdiel er en bydel der det lønner seg å ha gitter foran vinduene og egen vakthund. Vanlig arbeiderklassesamfunn i Buenos Aires eller Rosario er noe bedre, men alle lever i en eller annen form for utrygghet.
La viveza criolla er et uttrykk som brukes om mennesker generelt fra Argentina, uavhengig av klasse. Uttrykket stammer opprinnelig fra en beskrivelse om mennesker som er vokst opp nær Rio de la Plata. Det kan beskrives som en spesiell måte å tilnærme seg livet i Argentina og Uruguay på. Det er en person med en sterk individuell tilnærming, en som lever på gata og som er vant til å alltid finne en løsning, alltid kunne klare seg. Det er noe svindleraktig eller tjuagutt over måten disse guttene overfører livet fra gata og inn i fotballspillet på.
Carlos Picerni, coordinator general i Newell’s Old Boys, forklarer:
– Fotballspillere er som livet, de spiller som de lever. Guttene som har spilt på gata eller i en villa er svært årvåkne. De passer på, må se seg over skulderen hele tiden. De vil ikke miste ballen, de håndterer røft kampklima og blir tøffe. De må ta hurtige avgjørelser. De er ikke redd for noe.
Carlos Tévez, som har vokst opp i Fort Apache (en villa i Buenos Aires) er et godt eksempel på en «kriger» fra gata. Historien om Diego Armando Maradona fra Villa Fiorito kjenner de fleste til.
– Hadde jeg ikke vært fattig, ville jeg ikke blitt Maradona, skal Diego en gang ha sagt.
Klasseskiller og ustabilt samfunn
Landet, som hadde fem presidenter på elleve dager i 2001, er historisk sett preget av politisk og økonomisk ustabilitet med en stor svart økonomi og mye korrupsjon. Blant annet har dette ført til at landet er blitt veldig klassedelt.
Anslagsvis 29 prosent av befolkningen lever i fattigdom (INDEC, 2018). Mange av dem lever i ekstrem fattigdom i villas rundt de store byene. Befolkningen er ellers fordelt mellom en stor underklasse (holder til i uformell sektor), arbeiderklasse, en stor middelklasse og en liten overklasse. De rike er ekstremt rike og de fattige veldig fattige.
Ekspresskidnapping og ordinær kidnapping er vanlig i Buenos Aires. Hele familier fra finere strøk kan bli kidnappet og tatt med til en farlig bydel med krav om løsepenger. Noen ganger løser det seg, andre ganger går det galt. Det er rart å tenke på at dette landet var blant verdens rikeste i 1925. Ca. 30–35 prosent av spillerne kommer fra villas, ca. 30 prosent kommer fra arbeiderklassen og ca. 20 prosent henholdsvis middelklassen og øvre middelklasse (overklassen), ifølge Gabriel Macaya, som er anerkjent fysisk trener fra Buenos Aires.
Resultater og fotballeksport
Argentina har en fantastisk fotballhistorie etter at engelskmennene tok med seg sporten til landet på slutten av 1800-tallet. De mange engelskmennene som bodde i Argentina på den tiden stiftet Buenos Aires FC 9. mai i 1867. Til å begynne med var den argentinske ligaen dominert av engelske lag. Navnene på mange av de store lagene bærer preg av engelsk opphav. River Plate, Arsenal og Newell’s Old Boys for å nevne noen.
Argentina har vunnet VM to ganger og vært tapende finalist to ganger. Fotballnasjonen har flest U20 -VM titler av alle med sine seks seire. Sølvlandet har to OL-gull og er alltid rangert høyt på FIFA-rankingen. Uruguay med 15 og Argentina med 14 har flest Copa America-titler. Messi har vunnet Gullballen syv ganger og en rekke andre individuelle titler.
Argentina og Brasil eksporterte alene over 3000 fotballspillere i første halvdel av 2013. Salgene hadde en verdi av 400 millioner dollar. Av denne delen var inntektene til Argentina hele 228 millioner dollar på ca. 2000 spillere. Selv under pandemien i 2021, forlot 896 spillere Argentina for profesjonelle kontrakter i utlandet. Å utvikle spillere for klubbene er altså å utvikle kapital. Alle leter etter den neste Messi. De store pengene kommer fra Europa og det er her de fleste spillerne ender opp. Tendensen er at spillere blir solgt stadig yngre.
Enorm fotballinteresse
Fotball i Latin-Amerika er ramme alvor og sier noe om folks identitet, har Eduardo Archetti fortalt. Han er tidligere professor i sosialantropologi. Fotballen i Argentina har vært et viktig instrument til å kommunisere med resten av verden. Fotballen står over politikken, fortsetter han.
Blandingen av immigranter og latinere ble beskrevet som «criollo», noe som også er merkelappen på den tekniske og akrobatiske latinamerikanske spillestilen. Målet til Maradona mot England i VM i 1986 forteller mye om viveza criolla. Maradona sa det var Guds hånd som ordnet scoringen mot England med klar henvisning til guds hånd i Michelangelos maleri «skapelsen av Adam».
Ingen argentinere så på dette som juks, slik resten av verden gjorde. Vel, deler av overklassen og øvre middelklasse hater Maradona, på samme måte som de hater Evita og tidligere president Cristina Fernandez de Kirchner, som er peronist. I Argentina gjennomsyrer fotball alt. Det er det eneste som binder landet sammen, påpeker Johannes Nymark, som har skrevet «Frå Evita til Cristina».
Fantastiske akademier
En fotballspiller er først fullt utviklet og klar for førstelagsfotball når han er 21 år gammel, men mangler da som regel modenhet og erfaring som kun antall kamper med spill kan gi, sier Gabriel Macaya.
Hovedstadsklubben Velez Sarsfield regnes for å være et av de beste akademiene i landet. Nicolás Otamendi og Diego Simeone er to som har gått alle gradene i klubben. Normalt sett kan 26 av troppen til A-laget på 32 spillere være utviklet i egen klubb fra tidlig alder. Så godt som alle er argentinere (95 prosent).
De beste akademiene har egne leger, tannleger, psykologer og kostholdseksperter som dekker behovene bedre enn det offentlig. Det er rundt regnet ca. 1200 akademier i Argentina. De beste akademiene tilhører naturligvis de beste klubbene. De store klubbene er attraktive og mye handler om rekruttering. Boca hadde en periode over 30.000 prøvespillere og av disse ble 40 signert. River Plate hevder i april 2022 at de kjenner til 50.000 unge spillere.
– Jo nærmere fødselen, jo bedre, svarer tidligere akademisjef i River Plate, Adrian Domenench på spørsmål om når unge spillere bør gå til en toppklubb.
Storklubbene har speidere i hver krok av landet og har pensjonat hvor unge spillere fra andre provinser utenfor Buenos Aires bor. Hver klubb har sin historie, sin kultur og sin egen sterke identitet. Den gjenspeiler seg i området hvor klubben har tilhørighet og selve spillet har høy korrelasjon mellom supporternes mentalitet.
En Boca-spiller skal være en kriger, en som kan slåss, sloss og aldri gi opp. En River-spiller skal være mer teknisk begavet og kunne spille pasningsorientert fotball. Spillerne som kommer til et godt akademi har opplevd konkurranse i søskenflokken (ofte store familier), på gata, på potreroen og på inntaksdagen til klubben.
I klubben har de knallhard konkurranse fra gode medspillere i samme posisjon og i spillsituasjoner mot andre gode spillere. I serien møter de bare gode spillere og gode lag, fra helt nede i seksårsalderen og oppover. De spiller ca. 30 kamper i året under profesjonelle og godt organiserte forhold med dommere og en god ramme rundt kampen.
Enorm konkurranse
– Vi har verdens hardeste konkurranse for unge spillere, forteller tidligere fysisk trener Juan Cruz Anselmi i Independiente.
En 15-åring i Argentina har fem, seks år med til sammen 150 kamper bak seg med topp konkurranse og kvalitet. De lærer seg tidlig å konkurrere og å vinne og å tape. Seriesystemet kårer vinnere fra første spark på ballen og det er tydelig seleksjon fra første dag i møte med klubben. De beste spillerne får spille sammen med de beste spillerne, mot de beste spillerne i den beste konkurransen og de blir utdannet i de beste miljøene.
Utviklingsmodellen inneholder en langsiktig utviklingsprosess fra spillerne er seks år til de er 21 år gamle. Ingenting erstatter genene du er født med, sier trenerlegenden Marcelo Bielsa, som nylig var i Norge under Cupfinaleseminaret. Genetikken vokser under fritt spill. Det blir færre ekstraordinære spillere i takt med at løkkespill minsker. Derfor må fotballutdanningen i klubb erstatte manglende fri aktivitet.
Bielsa mener at det koster fem år fra alderen 13 til 18 år og 760 treningsøkter fordelt på 300 øvelser (scenarioer) å utvikle en fotballspiller som har spilt mye fritt spill på løkka. Det er helt nødvendig å lære seg å konkurrere, og å vinne gjennom 38 uker med konkurranse hvert år, over flere år, for å bli profesjonell fotballspiller, avslutter Bielsa.
Spillerne gjør alt for å komme seg til Europa. Inngangsbilletten kan være å spille for landslaget. De som gjør det spiller for store klubber i Spania, England og Italia, men kommer selv fra hardt bakgårdsklima i Rosario eller Buenos Aires.
Nullfaktoren kan gi VM-suksess
Utrolig nok slapp Argentina inn to mål mot Saudi-Arabia i gruppespillet, men ble nr. to etter Brasil i VM-kvalifiseringen med kun 0,47 mål innslupne mål pr. kamp. I Finalissima (finalen mellom EM-vinner og Copa America-vinner) vant Argentina 3–0 over Italia. Det å forsvare eget mål med nebb og klør, og samtidig ha kreative målscorere på topp, er nøkkelen til VM- suksess.
For å forstå argentinsk fotball, må vi forstå det argentinske samfunnet. Vinner Argentina VM, er det med ekte grasrotspillere fra et kaotisk lands proletariat, som har vært så gode og heldige at de har blitt plukket opp av en toppklubb gjennom beinhard seleksjon og konkurranse. Klubbene har gitt dem skolering, god konkurransementalitet og verdier. Spillerne har, i en god struktur, forberedt seg til å bli internasjonale toppspillere.