BLOGG: I juni 2021 var jeg i gang med den nye farsotten innen vannsport, nemlig wingfoiling. Det er først de seneste to årene at utstyret er blitt så godt at det begynner å bli en skikkelig sport.
For to år siden traff jeg for første gang Simon Sivertsen fra Kristiansand på vannet på Hamresanden. Han på wingfoil, jeg med kite. Året etter var jeg altså i gang på foilen sammen med så mange andre at det var vanskelig å få tak i utstyr.
Vi er drøye 60 foilere på en Facebook-gruppe for foiling på Sørlandet, og har vært rundt 10 foilere i Kristiansand som jevnlig møttes gjennom hele vinteren. Kravet har vært minst 4 sekundmeter vind, mens grensen oppad har vært 23 sekundmeter – som tilsvarer full storm og vel så det.
Oppblåsbar vinge på vannet
Utstyret består av en oppblåsbar vinge mellom to og sju kvadratmeter som man holder i noen håndtak eller en bom. Man står på et brett, som ligner på et avkappet sup-brett, med en foil under. Foilen består av en stor foilvinge foran og en liten bak – satt sammen av en såkalt fuselage eller «flykropp».
Disse vingene er festet til brettet med en mast, slik at når man får fart på brettet, blir det løftet opp over vann, og man har kun foilen og masten i kontakt med vannet.
Faktisk er det samme fysikk som i et fly som er på ferde når foilen tar av i vannet og løfter brettet opp, slik at den flyr over vannflaten. Dette betyr at man kan være ute i mindre vind enn med vanlige brett, samt også gå krappere opp mot vinden sammenlignet med rene brett som er i direkte kontakt med vannet.
Med wingfoil trenger man svært liten plass til rigg, og man kan svømme ut i trange fjorder hvis vinden er litt lenger ute. Hvis vinden faller, kan man også ligge og vente på den i vannet. Og når vinden da kommer, er man klar for å foile.
Innlegget fortsetter under videoen.
Som å surfe på Hawaii
Det beste med wingfoil er at man også får utnyttet noen helt nye kvaliteter. Spesielt gjelder dette bølgesurf.
Nå kan vi surfe på bølger i Kristiansandsfjorden nesten som om vi var på Hawaii. Det er en helt spesiell følelse å bruke kraften i bølgene til å surfe seg framover. Det er som å stå i en endeløs bakke med pudder. Et helt ekstremt adrenalinkick. På foilen er det også ganske stille, og man føler seg helt i ett med naturen.
Jeg har tenkt på det flere ganger i vinter – ikke minst siden snøen har latt vente på seg i fjellet: Den naturen vi er i er Agders største villmark. Mye større enn Setesdalsheiene og Hovden. Og med mange av de samme kvalitetene. Endeløse områder vi kan boltre oss i.
Med wingfoil tar vi nesten lengre turer hver eneste økt – for eksempel fra Bredalsholmen og ut til Oksøy. Til motsetning fra kite, hvor man alltid er ute med en viss redsel om at det skal bli kluss i linene.
Det er en heftig følelse å fly over bølgene i liten kuling og full sol, forbi Kinn og i det åpne havet mot Oksøy fyr.
Surfer med sel og delfiner
Der var det nok en merkelig bølge … Kan det ha vært en nise, en delfin?
Flere ganger utover høsten i fjor var det sel som dukket opp rett ved brettet. Og ørner har svevet forbi på kloss hold. Ærfuglen har samlet seg i hopetall i Vestergapet.
Men så – i januar må det ha vært – begynte altså nisene å stadig dukke opp – og de kom stadig nærmere. En dag da jeg så ned, lå det noen merkelige hvite formasjoner rett under meg. Det så ut som en kveite sett fra undersiden. Kunne det være nisen, så nær?
Neste gang jeg så dem, også nå rett under brettet, var formen tydeligere – og igjen kom nisene helt opp til brettet. Det var akkurat som de hadde brukt litt tid på å bli kjent med meg, men nå var de trygge på at den merkelige karen med finner var ganske harmløs.
Det kan være ensomt både for surfere og niser en kald vårdag, så det var veldig hyggelig å kunne leke litt sammen.
Utvider mulighetene
Wingfoil erstatter ikke andre vindsporter – men utvider mulighetene.
For en middelaldrende mann som kjenner at kroppen ikke vil tåle for mange skader, er det mest interessante å drive med snillere deler av vannsport, og da er det perfekt å holde seg én meter over vannflaten – selv om det er ganske hardt å treffe vannflaten med en fart på 30-40 km/t også.
Med en god våtdrakt er det sydentemperaturer i vannet (inne i drakta) året rundt. Det er god plass på fjorden. Og på vinteren slipper vi å bekymre oss for debuterende skippere fra Østlandet i overdimensjonerte «yachter».
«Sees igjen neste vinter»
I april har det vært noen fantastiske soldager. Sola var så pass varm at jeg måtte bade et par ganger for ikke å «kovne» i våtdrakta – og det ble behagelig å stå uten hansker. Det var lite vind denne dagen, og jeg brukte noen timer på vannet før jeg fikk krysset ut til Oksøy fyr. På veien tilbake tok vinden tak, og jeg fikk god fart ned langs Gråskjærene og over Kinnsgrunnen.
Plutselig var en av nisene der igjen. Den brøt vannskorpen rett ved brettet, og var over med hele kroppen. Som om den ville si noe. Og på de siste turene har jeg ikke sett den. Så kanskje den sa farvel for sommeren – vi sees igjen til vinteren?