UTØVERBLOGG: Det er en tidlig lørdag morgen i november. Jeg går av på Majorstuen T-banestasjon, og spaserer nedover Bogstadveien. Har en bag med treningstøy over skulderen. Det er enda mørkt, og det regner. Jeg leter meg fram til Bislett stadion, hvor jeg skal tilbringe det neste døgnet. Bislett har en innendørs rundbane på 546 meter. Her skal jeg løpe så mange runder jeg klarer på 24 timer. De fleste spør meg; hvorfor? Det lurer jeg også på. Beste svar må være fordi jeg kan.

Jeg er forresten ikke alene. Det er NM. Det er 160 plasser. Det er fullt. Løpet ble fulltegnet det første døgnet.

Løpet ble fulltegnet det første døgnet.

For sju år siden foreslo kona mi at vi burde begynne å løpe. Kona mi er ikke bare søt, hun er også veldig fornuftig. Jeg hører på kona mi.

Godt fornøyd etter fullført New York maraton. Foto: Privat

Plutselig hadde jeg løpt en tre kilometer lang løype i regi av terrengkarusellen. Vel, løpt og løpt. Det ble mer å kave seg gjennom, og ikke kunne jeg forstå at folk kunne klare å løpe hele løypa uten stans.

Stadig lengre løp

Gnisten ble tent her. I Terrengkarusellens mange flotte løyper. John Humborstad, Arild Vehus og alle de involverte, sørger for at vi kan utfolde oss i skog og mark hver torsdag i vår og høstsesongen. Herfra gikk det ikke lang tid før jeg søkte lengre utfordringer.

Oslo maraton ble gjennomført, og i dag har jeg 11 maraton på min løpe-cv.

Noe av det jeg liker best med løping, er jo at det krever så lite. Et par sko er egentlig alt, så er man klar. Da Thomas Øderud og Løpeklubben inviterte til KRSUltra med start og mål i byen, passet det meg helt perfekt. 60 kilometer med mange av de fineste stiene, bakkene, og skogen rundt oss har å by på. Her er kona mi også med, og vi gleder oss allerede til april, og vårens vakreste eventyr.

Et par sko er egentlig alt, så er man klar.

Hva finner man på etter dette? Er man fornøyd? Slik er ikke jeg satt sammen. Så fort jeg er over en målstrek, ser jeg etter en ny.

I mål etter seks mils løping i KRS Ultra. Foto: Privat

Problemet med lange løp er jo som regel logistikk og kostnader. Her kommer Bislett 24-timers (B24) inn i bildet. Still opp i løpetøy, løp. De frivillige ordner mat, rene toaletter, musikk og veldig god stemning i løypa. Romerike ultraløpeklubb gjør en suveren innsats i det de kaller løpernes julebord. Enklere for en løper kan det jo ikke bli.

Kos framfor struktur

Til å løpe så mye som jeg gjør, er jeg nok den minst strukturerte løperen jeg kjenner. Jeg vet jeg burde løpe intervaller for å bli raskere, men ender opp med å heller ta en runde rundt hvitløypa (bymarka), eller noe lignende. Det er jo så mye koseligere. Ser også at mange legger inn spesialtrening for lange løp. Intervalltrening for lange løp, og mye mengde trening for å venne beina til belastningen.

Så fort jeg er over en målstrek, ser jeg etter en ny.

Jeg har egentlig fullt opp med å gjennomføre de løpene jeg har meldt meg på, så dette blir på en måte min opptrening.

Godt i gang med Svalandsgubben sammen med kona Nina. Foto: Privat

I høst har vi milsluker-distansen hver torsdag med Terrengkarusellen. I tillegg har jeg løpt 1000-trappeløpet, Stavanger maraton, Oslo maraton, Svalandsgubben og Søgne moroton. Blir ikke tid til så mange andre turer da. Dessuten ser jeg på B24 som hovedsakelig en mental utfordring. Misforstå meg rett, man må være i form, men når du passerer halvveis, og natten siger på, da er det hodet du må kjempe mot.

Til å løpe så mye som jeg gjør, er jeg nok den minst strukturerte løperen jeg kjenner.

Ved ankomst på stadion får jeg utdelt startnummer. Riktignok etter at jeg har fylt ut pårørende skjema. Så finner jeg en plass til bagen, og lager meg en base. Deretter hilser jeg på tre venner fra Kristiansand Løpeklubb. Charlotte Aspholm, Svein-Tore Nilsen og Thomas Øderud skal også delta på moroa, og det er jeg veldig glad for. Det er ekstra motiverende når vi er flere som pusher hverandre.

Når du passerer halvveis, og natten siger på, da er det hodet du må kjempe mot.

Klokka 10 går startskuddet, og da forsvinner alt av nervøsitet. Nå er det liksom ikke mer å bekymre seg for. Som det står på ryggen til en svenskes genser: “Nu kør vi”.

Startet for hardt

Når det kommer til start hastighet, ender jeg alltid med å gå for hardt ut. Ingenting er annerledes her, og de første 40 kilometer går i min vanlige maratonfart. Ikke så lett å holde igjen når beina føles fine og løpsfølelsen er på topp.

Må trekke fram speaker på arrangementet, Henning Lauridsen, som med sin tørre humor blandet med hilsener og musikkønsker fra folk, holdt stand hele døgnet. Imponerende.

I løpet av de fire første timene har jeg fått hilsener fra ungene og jobben. Musikkønsker har jeg også fått. Som gammel rocker er det enormt motiverende å få servert både Elvis og Kiss dundrende ut av høyttalerne. Legger også ut litt oppdateringer på Facebook, og siden jeg får ganske mange oppmuntrende tilbakemeldinger, skjønner jeg at mange følger med på livestreamen. Da får jeg jo noe annet å tenke på, må prøve å kjøre litt show når jeg løper forbi kamera. Disse små gleder.

Som gammel rocker er det enormt motiverende å få servert både Elvis og Kiss dundrende ut av høyttalerne.

Neste 40 kilometer går også greit, selv om farten synker noe. Her får jeg også masse besøk av både familie og venner, noe som gir noen ekstra, og etterlengtede pauser.

Min barndomsvenn Jarle Lindeland, som ikke har noe forhold til løping, blir ganske fascinert av det som foregår. Han tar bilder som han legger ut på Facebook, men døper om Bislett til Dikemark mentalsykehus.

Fikk boost av milepæl

Jeg har aldri løpt lengre enn 60 kilometer før, så fra 80 til 100 kilometer føler jeg at jeg bruker en evighet. Det verker i kroppen, men etter 13 timer passerer jeg 100 kilometer. En milepæl som gir meg en boost, så jeg løper forbi de fleste på den neste runden. Passerer både Frank Løke og regjerende mester Bjørn Tore Taranger på denne runden. Rent adrenalin.

Han døper om Bislett til Dikemark mentalsykehus.

Setter meg for en fortjent pause med noe snacks. Starten etterpå blir tung. Nå kjenner jeg at det verker de fleste plasser i kroppen. Klokka 0100 ringer jeg kona for å si god natt, og gi henne en statusoppdatering. Sier som det er at jeg er vanvittig sliten, men siden jeg ikke kjenner noen skader, er jeg likevel fornøyd. Jeg vil fortsette.

Litt roligere i løypa nå siden en del velger å gi seg før natta begynner. Sammen med Thomas Øderud regner vi oss fram til at jeg kan nå 150 kilometer hvis jeg bare klarer å gå resten av tiden. 150 kilometer er det man må klare for å få medalje.

Vondt overalt

Bestemmer meg for å gå en time for så å prøve å løpe. Timen går, men det blir ikke noe løping. Slik fortsetter det. Er helt tom og det verker i hele kroppen. Tar noen små pauser for å fylle på med sjokolade og chips, søtt og salt, men må slutte med det også. Koster for mye å komme i gang igjen. Matlyst og tørste er dessuten helt vekk nå.

Det verker i kroppen, men etter 13 timer passerer jeg 100 kilometer.

Noen nattdyr hjemme i Kristiansand sender hilsen. De vil jeg skal få høre Blood Red Throne. Klokka 0340 får altså alle løperne servert dødsmetall, fra Sørlandet, på fullt volum. Rett etterpå kommer hilsen fra et vennepar. Kiss ljomer ut av høyttalerne. Helt suverent, men slik som tidligere, når jeg fikk ekstra energi, blir det nå bare mental hygge. Beina vil ikke mer. Nå er det bare rein stahet som gjelder.

Klokka 0515 har jeg 20 kilometer igjen. Jeg bruker nå én time på fem kilometer. Persen min på 10 kilometer er 43 minutter. Så 20 kilometer virker nå som en evighet. Klarere ikke gjøre noe annet enn å telle og regne igjen og igjen. Det går vanvittig tregt. Thomas gir meg pep talk, tommel opp, og det som er, men kjære tid hvor seint det går.

Matlyst og tørste er dessuten helt vekk nå.

Magisk finish

Jarle kommer innom for å se slutten, men jeg enser ham så vidt. Helt ute av fokus nå. Ikke før den aller siste runden, runde nummer 275, kommer godfølelsen. Stabber meg rundt og kjenner smilet komme. Blir helt tårevåt i øynene, og det er bare helt ubeskrivelig deilig. Kl. 0915 passerer jeg 150 km, og da setter jeg meg ned og prater med Jarle til kl. 1000.

Ender som nr. 72 av 150, men det spiller ingen rolle. Jeg klarte 150 km.

Blir helt tårevåt i øynene, og det er bare helt ubeskrivelig deilig.

Må også trekke fram Charlotte Aspholm som klarte 172 km. Helt rått, og det ga henne en 10 plass på kvinnesiden.

Ei drøy uke etter dette slitet begynner stølheten å slippe taket. Det blir nok en uke til uten løping, men kjenner at jeg gleder meg til neste tur. Tipper jeg tar den utendørs.

Sjekk resultatene fra B24 her

Les også:

Ett døgn rundt og rundt

Livet som ultraløper

Fullførte Bislett 48-timers med glans