UTØVERBLOGG: Det har vært en spesiell sesong. Jeg returnerte fra proffoppholdet i Tyskland og hjem til Norge etter en innholdsrik, men tøff periode i utlandet. Siste del av sesongen og oppholdet i Tyskland var fysisk og ikke minst psykisk krevende. Sesongen ble spilt som normalt, men for spillerne var alt rundt veldig stille. Vi isolerte oss i ti måneder uten å se noen andre venner eller familie.
Vi trente i jula, og det var få dager som var fridager. Vi levde under veldig strenge restriksjoner, og det tok på for oss. Samtidig var vi veldig takknemlig for å kunne fortsatt gjøre vår jobb og fortsette å spille våre kamper. Det var det som drev oss frem i denne perioden. Vi hadde heldigvis hverandre, og vi ble etter hvert vant til å være i denne isolasjonsboblen. Jeg dro hjem til Norge med masse god erfaring og ser tilbake på to veldig fine år. Jeg ville aldri vært dem foruten.
Kjente på savnet
Jeg flyttet etter hvert til Oslo for å begynne å studere. Jeg hadde ikke lagt noen spesifikke planer for volleyballen, og jeg valgte å bruke litt tid på å kjenne på et eventuelt savn. Jeg fant heldigvis kjapt ut at hverdagen uten volleyball var vanskelig å se for seg. Jeg er ei jente som liker at ting skjer hele tiden, og er utrolig glad i å spille på lag.
Valget om å starte opp igjen var derfor ganske lett. Valget endte med Koll, en av toppklubbene i Norge. På dette laget er vi 16 veldig flotte jenter der alle studerer eller jobber. Jeg var forberedt på at overgangen fra å spille profesjonell i Bundesliga til Mizunoligaen i Norge ville være stor.
Vi kom på treninger etter lange dager enten på jobb eller skole. Selvfølgelig kunne man ikke ha de samme kravene til alle, som man har når man har volleyball som sin jobb. Det var andre rammer rundt hverdagen. Det vi hadde til felles var alle var villig til å legge inn det arbeidet som skulle til for å vinne kongepokalen. Det store målet var lagt: Cupfinalen 2022.
Ny posisjon
Sesongen startet veldig bra, og vi var i en god flyt. Jeg skulle denne sesongen spille i en ny posisjon, som kantspiller. Jeg har tidligere spilt midt og diagonal (diagonal i Tyskland). Jeg hadde lyst på en ny utfordring, og ville prøve meg som kant her hjemme i Norge. Her fikk jeg utfordret meg i mottak og ble en større del av spillet og fikk mer ansvar. Jeg følte meg stadig mer komfortabel i denne posisjonen og trygg på mine arbeidsoppgaver.
Vi avsluttet grunnserien som nummer to, tett bak BK Tromsø. Vi kvalifiserte oss direkte til semifinalen i sluttspillet. Her møtte vi et sterkt Randaberg-lag. Det ble to tøffe bortekamper i Randaberg, som resulterte i to tap. Det var mye som ikke stemte denne helga. Randaberg kom til oss helga etter og vi var helt avhengig av seier på lørdagen.
Randaberg spilte en veldig bra kamp, og vi greide ikke å levere vårt gode spill og røk dermed ut. Det var skikkelig kjipt, men mest frustrerende å ikke finne vårt gode spill. Det var noe som manglet hos alle, og vi brukte tiden godt til å evaluere og se video av disse kampene. Det var som den siste gnisten manglet.
Etter tapene i serien kunne vi rette all vår fokus mot det store målet denne sesongen, som var NM-finalen. Vi brukte tiden på å se på oss selv, se på våre svakheter og våre styrker i laget. Det var fire uker med hard jobbing og harde prioriteringer. Vi visste at vi alle måtte legge inn litt ekstra innsats hver dag hvis vi skulle stå i en finalen med pokalen i hendene.
«Underdogs» i finalen
Det var 12 år siden sist Koll Volleyball vant en cupfinale på damesiden. For mange av jentene var dette første gang de sto i cupfinale. For meg var dette tredje gang, og jeg har tidligere vunnet en kongepokal og en sølvmedalje. Jeg vet hvor mye gøyere det er å vinne en cupfinale enn å tape den. Det som var litt spesielt denne gangen var at dette var med ny klubb, i ny posisjon og som «underdogs».
Vi kom godt forberedt til denne cupfinalen. Vi stolte på at de justeringene og forberedelsene vi hadde gjort i forkant, skulle være bra nok. Mye handlet om å stole på egne ferdigheter i laget, og spille sammen. Så det var en utrolig deilig følelse å stå med kongepokalen i hendene!
Mye følelser
Det var mye følelser da den siste matchballen traff bakken på den andre siden. Å gjøre dette med dine beste venner betyr mye. De du har tilbrakt mesteparten av helgene sammen med. De du har kjørt milevis i bil for å spille en kamp. Sett hver dag i hallen, etter både jobb og skole. Det var ingenting annet vi ville enn å vinne den finalen. Vi hadde lagt ned så mye arbeid, og prioritert kun volleyball i denne perioden. Det er ikke alltid så lett å gjøre dette når man er student, og vil være med på andre sosiale ting enn å trene en lørdagskveld.
Men alt i alt, det var verdt det! Nå står vi med en kongepokal og utrolige mange fine minner sammen.