Vi lo og hadde det gøy, men det viste seg at vi av en eller annen grunn hadde irritert en eldre mann. Plutselig løp han etter oss. De andre guttene klarte å snu syklene, men jeg hadde ikke like god kontroll og falt. Knærne slo mot asfalten og jeg begynte å blø. Den fremmede mannen kom nærmere og nærmere. Tårene begynte å renne nedover kinnet mitt. Jeg håpte å få sympati fra den ukjente, men det var ingen empati å se i ansiktet hans. Vi hadde forstyrret middagsluren hans. Raskt kom jeg meg på beina og løp alt jeg kunne. Jeg kommer aldri til å glemme de sorte øynene hans. Jeg kommer aldri til å glemme hans mangel på empati.
Nylig leste jeg i Fædrelandsvennen om noen homser, som ble spyttet på i Markens. Dermed får jeg den vonde følelsen igjen – mangelen på empati. Selvfølgelig kan det være irriterende med noen som er annerledes, kanskje støyer de litt, kanskje tiltrekker de seg mer oppmerksomhet enn nødvendig, men hvor er medfølelsen? I samme avis leser jeg om Donald Trump, som snakker nedsettende om både kvinner og meksikanere. Mangler den amerikanske presidentkandidaten med størst oppslutning empati?
Det som skuffer meg mest er likevel båtflyktningene i Middelhavet. Vi ser hvordan små barn bli reddet av norske offiserer fra skipet Siem Pilot og det rører noe i oss, men vi vil knapt ta inn flere flyktninger her til landet. Hva slags empati er egentlig det?
Selvfølgelig hadde jeg ønsket at den fremmede mannen hadde blåst på såret mitt og hjulpet meg opp, men jeg lærte noe den dagen for over 40 år siden. Du kan kanskje si det var min feil. Vi var kanskje noen bråkfanter, men for meg ble verden ikke den samme etter fallet på sykkelen.
Frank Mosvold (50) er oppvokst i Kristiansand. 19 år gammel dro han til USA for å studere økonomi. Han jobbet som skipsmegler i New York og London i fire år, før han slo helt om og dro til Hollywood for å studere film. Han er film- og tv-produsent og har skapt populære animerte tv-serier, som Hubert og Elleville Elfrid.