Noen er i ferd med å frigjøre seg fra idealene som mediene, reklamen og salgsfolket kommer med. De kjenner etter egne behov i stedet for andres. De finner ut at de har det godt nok og er gode nok.
Når det begynner å regne i Venezia, kommer paraplyselgerne fram. En av dem overfalt et ungt par. Selgeren henvendte seg først til jenta, som var dyvåt, og sa: «Du trenger en paraply.» Deretter snudde han seg til gutten og sa: «Skal du kjøpe en paraply?» «Jeg mangler ingenting», sa gutten triumferende og la armen om jenta si og løp nedover plassen. Lykkelig. Uten paraply.
Jeg mangler ingenting. Selgeren måtte melde pass i møte med den lille farlige setningen som må være alle markedskrefters og tidstrendrytteres største skrekk.
Et nytt opprør er på vei: Jeg mangler ingenting. De tre ordene kan velte store lykkesalgsimperier, gi dårlige tider for lengselslangerne og sende sutrerne inn i skapene. Jeg-mangler-ingenting-bevegelsen kommer nedenfra, fra mennesker som er i ferd med å komme ut av tingenes dvale.
Mennesker som ønsker å forholde seg til livet sånn det er med alle sine mangler og skavanker. De leter etter skatter i mørket. De åpner øynene for det lille, nære, varme og vare som kan gi kraft til å være. De forsøker å fri seg fra sammenligningen med andre og leter etter varige øyeblikk der de tre ordene kjennes sanne.
Jeg mangler ingenting. Den trassige lille setningen etterlater seg mange forundrede blikk fra mennesker som er overmette på overfladiske lykkeråd og ting og undernært på betingelsesløse menneskelige møter.
Går det an å leve sånn? At takknemligheten overtar for savn, lengsler, bitterhet og sutring? Aldri har vel så mange lengtet etter så mye som gir dem så lite. Nå trues denne måten å leve på ved tre små ord: Jeg mangler ingenting. Noen er i ferd med å frigjøre seg fra idealene som mediene, reklamen og salgsfolket kommer med. De er i ferd med å begynne å kjenne etter sine behov og finner at de har det godt nok. De tåler større doser av himmel og helvete enn de som for tiden lager samfunnsidealene, vil ha dem til å tro.
De tre ordene settes inn i forbruker- og opplevelseskulturen som en giftig injeksjon. Ingenting er vel mer irriterende for dem som skal selge opplevelser og lykke, enn setningen: Jeg er god nok, og livet mitt er godt nok. Ekstra inntrykk gjør det når setningen «jeg mangler ingenting» dukker opp hos mennesker som er kronisk syke, lider og opplever motstand.
Jeg ønsker å lære mer om hva som gjør at mennesker som lever med tap, allikevel finner livsmot. Hvordan de klarer å komme seg igjennom dagene og være fornøyde, tross alt. Hva som gjør at mannen som har hatt leddgikt i 50 år og sliter med å bevege seg, er stortakknemlig for å kunne sitte på en pute i hagen og luke. Han bedyrer at han aldri har hatt det bedre.
På en reportasjetur i Sør-Afrika og Zimbabwe for flere år siden besøkte jeg de fattigste områdene utenfor Pretoria. Det hadde vært en dag fylt av mange inntrykk i møte med mennesker som hadde tapt det meste. Om kvelden satt vi ved bålet og sang. Ei ung jente som hadde vokst opp i et skur i dette området, klemte hånden min og sa: «Når vi synger, glemmer jeg så mye av det vonde.» Og akkurat der og da manglet vi ingenting.
En pappa som har vært rusfri i flere år, forteller om da sønnen skulle konfirmeres. Han var på rehabilitering og hadde lite penger. Han søkte støtte på sosialkontoret og fikk beskjed om at han kunne få 160 kroner i gave til sønnen. Det kjentes bedre å ikke gi noe når de andre pappaene gir 5000 til podene sine. Det ble ingen stor gave til sønnens konfirmasjon. Men det ble et takkekort fra sønnen: «Kjære pappa. Det viktigste for meg er at du har det bra, og at jeg alltid vet du er glad i meg. Det er ikke pengene som betyr mest.» Hvilke pappaer og mammaer har ikke lyst til å få et slikt kort?
Jeg mangler ingenting. Setningen skaper panikk. Hos reklameguruer, religiøse ledere, politiske ledere og hjelpeselgere.» Som en dødbringende injeksjon stukket rett inn i de falske salgbare skjønnhetsidealene: Jeg mangler ingenting. Jeg trenger ikke mer sminke, flere klær, slankekurer, terapi, ting og tang, helseferie, Syden-ferie, spennende oppdagelser, årskort på treningsstudio, splitter nytt slalåmutstyr, bildetelefon, mindre nese eller strammere hud.
Jeg mangler ingenting. Jeg trenger ikke å kjøpe et konsept for å gå ned til sjøen og studere ømheten i berget, la hjertet hvile i armene dine, være til stede mens vi deler tanker, ta imot deg som du er, være raus med et medmenneske, be om tilgivelse, snakke sant om feilgrepene mine, sykle langs landeveien, kjenne det er godt å dele tanker med deg, eller le meg inn under huden din.
Jeg mangler ingenting. Erkjennelsen gjør meg takknemlig og tørst på ingenting annet enn livet. Jeg er livstørst. Enten det er smertebeger eller lykkedrikk som venter. Setningen går som et stille sus av samhold fra verdenshjørne til verdenshjørne, fra menneske til menneske, fra mobil til mobil, fra liv til liv, fra hjerte til hjerte.
Jeg mangler ingenting. Setningen sprer seg. Lavmælt. Ja. Men sterkt.