Det er sommer i Barcelona med fløyelsnetter og en natt-temperatur på godt over 25 grader. Varmen minner meg om sommeren i min barndom da vår familie lå i telt på Åros Camping. Vi snakker om det glade 50-tallet.

Vi bodde på Solbygg og hadde ikke bil. Men min far hadde sertifikat. Min mor hadde en bror som hadde hytte på Åros. Der var vi ofte og feiret Sankt Hans sammen med familie og venner av min legeonkel som ofte kom helt fra Arendal.

Åros Camping ble først drevet av Frelsesarmeen. Deretter overtok Johannessen som før hadde drevet Hotel Astoria i Tollbodgada. Sommerferien medførte lange dager som skulle fylles med aktiviteter. Men det ble ensformig å løpe gjennom vannsprederen på den store plenen mellom de to Solbyggene ikledd Tarzan-badebukse. Flere utfordringer ble nødvendig. Og så ble det Bertes. Der lærte jeg å svømme. Først øvelser på land med å bevege armer og bein på rette måten. Koordinering av disse var ikke helt enkelt, særlig når man skulle stå på ett bein og bevege begge armer og ett bein samtidig.

Deretter ut i vannet – på gronna. Det var den indre delen av Bertesbukta som ble delt i to av den lange brygga som gikk forbi tribunene og helt fram til fjellet og stien opp til cafeen hvor de solgte is og spilte Hammondorgel-musikk. Del to i svømmekurset gikk ut på å ha korkebelte rundt brystet.

Men det gikk som regel helt opp under armene og gnagde på huden ved armgropene. Det var nesten umulig å bruke armene på vanlig måte, men man måtte strekke halsen og svømme som ei måge, slik som eldre damer gjorde fordi de var redde for å få vann i håret og ødelegge den nylagte permanenten. Vannet kom sjelden over skuldrene.

Del tre i svømmekurset besto i å svømme i en slags sikkerhetsbøyle som var festet til en lang bambusstang. Denne ble holdt av svømmelæreren som hadde store tenner og humplete sveis. Det var det samme som fall i håret.

Mens armer og bein beveget seg i svømmetak og den ene slurken av vann etter den andre ble hikstet opp, da kunne man ha den tryggheten at den bøylen kunne heise opp en spinkel guttekropp så pusten atter kunne inntas på normal vis. Men så kom mirakelet. For plutselig var det ikke nødvendig å bli heist opp med bøylen. Og da var det at svømmelæreren lot den gli bakover og bort fra den svømmende kroppen. Seieren var stor. Æ kan svømme!

Tilbake til Åros camping. Vi hadde et hvitt bomullstelt med stang midt i. Fordi vår familie var fem personer – mor og far og to mindre søsken og meg, så måtte vi sove fire i bredden og en på langs , det vil si langs føttene på alle de andre. Det var meg som måtte sove på langs. Men for å få denne plasseringen til å fungere så var teltstanga i veien. Derfor måtte vi alltid finne en teltplass under et tre, slik at teltet kunne festes i ei grein i stedet for å bli holdt oppe av teltstanga.

Åros var et paradis. Vi tilbragte gjerne flere uker her i teltet vårt. Og den fantastiske stranda med den lange gronna hvor du måtte vasse i en kilometer omtrent før det ble dypt. Her sto det laksegarn om natta. De tilhørte grunneierne som eide tomter ved siden av campingplassen. Men av og til kom det annen fisk helt opp mot strandkanten.

En morgen vår familie skulle ned og ha vårt daglige morgenbad var det et voldsom leven av måker og det sydet i vannet av småfisk på sardinstørrelse. Disse igjen var føde for større fisk som kom som en voldsom stim rett inn i matfatet. Men fordi det skjedde på gronna og fordi det var så voldsomt mange av dem, kunne disse store fiskene, som viste seg å være sei, tas opp med bare nevene.

Vi har et gammelt foto som viser tre stolte unger som holder fisk i begge hender og myser mot fotografen med den vanlige geipen mot sola. Det ble mange fiskemiddager i dagene som fulgte – både for vår familie og naboteltene omkring.

Av og til kom det regn. Og da måtte vi sitte inne i teltet som en klump og ikke berører teltduken for da sildret vannet inn. Hvis det ble altfor ille med torden og regn i timevis og alle sluser var åpne da måtte vi søke nødhavn. Det hendte at vi måtte sove oppe i hytta til min legeonkel en natt innimellom. I det soverommet innenfor bisslaet hvor det luktet litt mugg fra kjelleren.

Til tross for mange forskjellige aktiviteter med bading og slengtau og samvær med de fastboende barn, meldte behovet seg for byaktiviteter. Det var å få kjøpt de faste ukebladene. Dette innebar at jeg syklet hver tirsdag langs den støvete grusvegen langs Årossletta og helt opp til Tangvall for å kjøpe Donald og Vill Vest på en kiosk eller bladutsalg der hos en viss Holst-Try.

Den lange Årossletta var som en vei mot Evigheten for en guttepjokk på syv år på en liten barnesykkel som var lånt ut av en av de fastboende på Åros. Det var et uendelig langt stykke vei. I ettertid fikk jeg greie på at det hadde vært mye enklere å vasse –eller kanskje svømme noen tak over elva til Høllen og handle blader hos Ditlefsen der. Vill Vest og Donald kunne jeg lagt i en plastikkpose – ja, for det var vel plastikkposer på 50-tallet? – og hatt den på hodet mens jeg tok meg tilbake over Søgne-elva til campingplassen igjen.

Holst-Try sin sjappe var det nærmeste jeg hadde funnet som tilsvarte mitt vanlige innkjøpssted for ukeblader, nemlig Solbygg Frukt-og Tobakk. Det var nok hos Holst-Try at salige pastor Møll kjøpte opp alle de ukentlige sendingene med Cocktail så disse pornografiske bladene ikke skulle bringe søgneungdom ut i fortapelsen.

Men jeg var altså syv år og på en gjentagende sykkeltur hver tirsdag for da kom det nye ukeblader. Jeg syklet ut fra Åros og langs grusveien langs jordene til broa over Søgne-elva forbi Sebbetåa og så videre til Tangvall.

Årossletta var som nevnt en uendelig lang grusvei som støvet noe vanvittig hver gang det kom en bil som passerte. Første delmål var gårdene på Dønnestad hvor veien gikk mellom tunene. Så kom svingene oppover bakke og deretter et deilig svalende stykke vei langs elva hvor det som regel var skygge under fjellknastene som var sprengt ut for veien i tidligere tider.

Så over broa – dog med en liten stans for å se etter om det var noen fisker å skue der nede i sivene. Deretter på sykkelen langs svingete vei som lå langs jordbæråkrer med krumme rygger som plukket kurver på akkord. Neste delmål var forbi Kittelsaa Landhandel. Det luktet nybrent kaffe hvis jeg stakk hodet inn for å bevilge meg en is til 25 øre.

Så kom det nye svinger og deretter en ny laaang slette og så en skarp sving mot høyre. Atter slette med jordbæråkrer. Lindegrøvan. Dette var på oppløpssida og Tangvall City viste seg svakt som et fata morgana for svette gutteøyne. Med sammenbitte tenner og med oppmuntrende tanker om at snart ville jeg ha nye velduftende trykksverteluktende ukeblader i hende.

Og jeg kunne tillate meg selv en liten pause på Caltex og bruke vannslangen på hode og armer og til slutt overkroppen. Pytt pytt om shortsen ble blaud. Tanken på all denne herligheten – både Donald og Vill Vest skulle nytes i et svalt hvitt bomullstelt senere på ettermiddagen. Vissheten om dette ga meg styrke til å legge ut på tilbaketuren i solsteiken – endatil med en kurv med jordbær som glede og luksusbonus …..

Hvilke sommerminner dukker ikke opp i horisonten og barndomsopplevelser for en jubilado i utlendighet…