Jeg har selv merket at mine statusoppdateringer på Facebook har endret seg siden høsten 2015. Jeg har oppdaget at jeg skriver mer og mer om saker som omhandler innvandrere og minoriteter. Jeg har selv tenkt, men jeg er jo opptatt av hele samfunnet, ikke bare minoriteter.

Kanskje det er slik folk sakte, men sikkert havner i et utenforskap.

I går møtte jeg sorgen og avmakten.

Jeg møtte dem dansende i ordene til den som sa:

– Du skal være glad for at vi har slike som Vidar Kleppe, Jan Simonsen, Tybring Gjedde og andre som sikrer at vi ikke har slike som «Sverige-demokratene».

Jeg så dem gå hånd i hånd med disse ordene:

– Du skal være glad for at vi har Sylvi Listhaug som strammer inn innvandringspolitikken.

Jeg spør, hva med de unge som ikke får avgjort sin status, om de får bli eller ikke før de er fylt 18 år? Hvordan skal vi forvente at de skal være lojale eller føle tilhørighet til Norge? Og hvis de søker miljøer som de er velkomne i, vil vi straffe dem. Dette vil øke sannsynligheten for økt vold og kriminalitet. Og da skal vi ut og straffe dem. Hva slags menneskesyn er dette?

Jeg kjente krenkelsen og hånet da det ble sagt:

– Ikke bruk menneskesyn kortet, og ikke kall meg for Frp-er! Jeg er ikke det.

Jeg kjente sorgen og smerten når påstandene om at jeg overdriver kom haglene mot meg fordi jeg sa:

Jeg tenker:

– Jeg har kjempet en kamp for å bli omgjort fra innvandrer til medborger

– Jeg har satt menneskeverdet i forsetet

– Jeg har oppdradd mine barn til å sette mennesket foran kultur og tradisjoner

– Jeg var en del av fellesskapet før høsten 2015 da jeg fikk en egen minister (innvandrings og integreringsminister) plassert inn under justisdepartementet.

– Jeg aldri følt meg så tilsidesatt og ekskludert som nå

– Jeg har blitt omgjort fra medborger til innvandrer

– Jeg har heller ikke fått noen verktøy eller overgangskriterier til å kvalifisere meg ut av Listhaug og Anundsens klør.

– Jeg har ikke følte meg som en innvandrer de siste 20 årene, men nå gjør jeg det.

Jeg er ikke uberørt av det som skjer. Jeg kjenner avmakten prege meg oftere og oftere. Og jeg kjenner jeg begynner å søke etter noe nytt, et sted hvor jeg kan få tilhørighet igjen.

Loveleen Rihel Brenna, født i India i 1967, kom til Kristiansand i 1973 og flyttet til Østlandet i 2004. Gift med Johnny Brenna og mor til tre barn. Hun er en etterspurt foredrags- og kursholder innenfor mangfoldsledelse, og en engasjert samfunnsdebattant. Hun har skrevet sju bøker, har en rekke verv, og har fått mange utmerkelser. Hun er daglig leder i Sema AS og drømmer om å få flere kvinner inn i topplederposisjoner.