Det var så mye enklere før. Da hadde vi gammelkjente steder og navn vi var vokst opp med, steder som har vært her i hundrevis av år. Navn som var knyttet til stedets spesielle egenart: En sving i elva, ei spesiell tregruppe, to bekker som møtes, et fjell med sin spesielle form, ei frostlendt myr osv. Navn som var mer enn navn; en pekepinne, en veiviser, et identitetskort.
Overalt i vårt magre, langstrakte land har vi blitt møtt av dette vennlige, trygge, jordnære: Lokalnavnene. Navn som lukter vår, suser sommer, spraker høst, glitrer vinter. Navn som stryker oss over sinnet og smiler velkommen når vi stopper. Eller drar forbi.
Ta en tur fra Kristiansand langs vestsida av Otra og fortsett nordøstover langs RV 405 fra Kvarstein bro, og du vasser i navn: Dalane, Strai, Augland, Mosby, Kvarstein, Holmane, Ålestrøymen, Vikeland, Graslia, Tuden, Holtet, Ludefladen. Liane, Grovane, Hagen, Granheim, Samkom, Tvibekkmonen, Bjørndalen, Solheim, Grundetjønn, Landekil, Vatnestrøm. Navn som skinner som perlemor. Navn som klinger som bibelske høysanger. Navn som lukter gammel, god årgang.
Jeg tenker på dette her om dagen når jeg leser i Vennesla Tidende: En ung mann som bor på Ruenes, slektsgård siden 1500-tallet og det eneste stedet i landet med dette navnet, er rystet og satt ut over at gårdsnavnet Ruenes som har prydet kart siden de første kart så dagens lys, skal ut av veiskiltregisteret. Kommunen har bestemt at det skal hete Honnemyrvegen nr. et eller annet. Det blir for puslete og smått, må vite, med stedsnavn som fører tilbake på to-tre hus. Når komiteer med slips ankommer, når brannbiler rykker ut, når søskenbarn fra byen skal finne fram, duger ikke lenger små, trygge, lokale navn.
Jeg leser og tenker: Også på dette området innhentes vi av den nye tida: Fort, fortere, fortest. Stor, større, størst. Effektivt, mer effektivt, enda mer effektivt. Hallo, vi er i 2016, de store linjers tid!
På min kjøretur fra sentrum i Vennesla til Skjervedal kjørerer jeg litt nord for Samkom forbi et skilt der det står: Venneslavegen 532. Så er vi kommet hit, tenker jeg, i det jeg passerer på veg opp Skjerkedalen. Og jeg tenker med vemod på min barndoms grønne dal da vi etter skoledagen på Samkom trasket opp den bratte bakken til Jokkmokk for å jeppe pinne.