Min mann hadde ofte nevnt at jeg burde gi tegning en sjanse. Så en morgen fant jeg fram blyantene på loftet, satt meg med spisebordet, og prøvde. Som liten jente tegnet jeg masse, på alt fra servietter, til skolebøker. Etter hvert som jeg vokste opp, ble det ikke en del av hverdagen lengre. Jeg mistet interessen, da jeg aldri følte meg særlig flink til det.
Video fra arbeidet med min siste tegning:
Jeg fant det vanskelig, men mest flaut. Det å poste noe du selv har laget på Internett, så alle kan se. Men etter noen “spark bak” så gjorde jeg det, og det ble en del av motivasjonen. Etter hvert kom det forespørsel på forespørsel. De fleste ønsket tegning av babyen sin. Jeg sa ja i begynnelsen, men så ble det veldig mange, jeg måtte si stopp. Når du ikke har muligheten til å tegne etter eget ønske, eller skape det du vil, mister du til slutt interessen.
Jeg plukket ut bilder som fanget meg, bilder som ga meg en følelse. Disse skulle også være bilder jeg i utgangspunktet så på som umulig. Jo vanskeligere, jo bedre. For hver tegning jeg fullførte, lærte jeg en ny ting. Tegning ble som terapi for meg, jeg kunne forsvinne inn i min egen verden i timevis.
I år begynte jeg med noe nytt. Jeg oppdaget at det å tegne andres bilder ikke føltes som “mitt eget”. Når det dukker opp en ide, prøver jeg å gjenskape det jeg tenker gjennom personen jeg bruker som referanse. Jeg tar bilde av “ideen”, for så å tegne det.
Min nyeste tegning, er av min storebror, Ludvig. Hipsterstilen hans var ikke annet enn passende til det jeg så for meg. Det skulle være et mørkt bilde, med kraftig lys fra den ene siden. Jeg ønsket høye kontraster, skygger i ansiktet. Det skulle være et drømmende og tenkende utrykk, som likevel kunne gi forskjellig oppfatning.
Jeg elsker å prøve å få fram følelser og uttrykk. Se hvordan lys skjuler, fremhever og skaper dybde. Folk oppfatter det jeg lager så forskjellig, og det er utrolig interessant. Jeg ser jeg øker i mengde timer fra tegning, til tegning. Denne brukte jeg 53 timer på, og den er A2-størrelse. Det er det største jeg har tegnet, og det meste jeg noen gang har brukt på én tegning.
Jeg har nå tegnet flere ganger i uken, i rett over et år, og ser endelig at jeg nærmer meg de ferdighetene jeg tidligere så på som umulig for meg å oppnå. Men jeg kommer aldri til å bli “ferdig utlært”, jeg lærer hele tiden.
Så lenge jeg øver og utfordrer meg selv, så utvikler jeg meg også. For meg handler det kun om å være tålmodig, og aldri gi opp. Når jeg setter meg til å gjøre ting, så gir jeg meg ikke før jeg er fornøyd.
Jeg håper en gang å kunne gjøre noe ut av tegning, men har enda ikke helt sett for meg hva. Foreløpig deler jeg det på min Instagramside, så får vi se hva fremtiden bringer.