BLOGG: Forfatteryrket kan være ganske ensomt. Arbeidsdagen min tilbringer jeg stort sett alene foran pc-en. Det hender at katten min kommer inn på kontoret til meg, ellers er det få forstyrrelser. For tiden skriver jeg på min femte roman. Jeg sitter i London og jobber. Jeg kjenner ikke så mange her, så jeg har god tid til å tenke på karakterene i manuset mitt. I grunn er det dem jeg tilbringer mest tid sammen med frem til familien min kommer hjem fra skole og jobb på ettermiddagen.

Bokbad

Men forrige uke var jeg hjemme i Norge på vinterferie. Ved siden av å treffe familie og venner, fikk jeg luftet meg litt på andre måter også. Jeg deltok på et arrangement om fakta og fiksjon i Lillesand. I tillegg arrangerte Hilde Elise Sakariassen Bie og jeg bokbad for Linn Ullmann og Inger Bråtveit i Arendal og i Grimstad. Arrangementene var godt besøkt, særlig bokbadet på Arendal bibliotek med 270 publikummere til stede. Etter at jeg kom tilbake hit til London, til kontoret mitt og til katten, har jeg tenkt litt på uka som gikk.

Da jeg krysset parkeringsplassen på glatta i Lillesand på vei til Hotel Norge den kvelden, trodde jeg at det kom til å være glissent der inne. Det har jo hendt meg før, for å være ærlig. Det tar tid å etablere seg som forfatter, det tar tid å nå ut til leserne. Hvert år kommer det ut mange bøker, det er ikke lett å synes. En gang var hele publikummet mitt moren min, søsteren min og tre av deres venninner. Vi satt rundt et bord og pratet. Jeg leste et avsnitt de hadde hørt før, det var mest for arrangørens skyld. En annen gang var det tre av mine egne venninner. Jeg leste ikke. Vi pratet bare. Arrangøren sa det var i orden.

Men da jeg kom opp i andre etasje på det hyggelige Hotel Norge, der Knut Hamsun som kjent ofte bodde, hadde det allerede kommet en god del folk. Mens moren min, som selvsagt var med, i tilfelle det ikke skulle dukke opp noen fler, og jeg spiste suppe sammen med arrangøren, samtalelederen og legen som også skulle delta, strømmet enda flere mennesker til. Da samtalen begynte, var lokalet nesten fullt.

Leserne betyr mye

Det ble en fin kveld. Samtalen dreide seg om tilknytning. Den forrige romanen min, I beste mening, berører dette temaet. Jeg har skrevet om en kvinne som har vokst opp i fosterhjem. Nå er hun voksen og har stiftet familie selv. Oppveksten hennes preger forholdet hun har til egne barn og til mannen sin. Samtalelederen hadde forberedt seg godt, og det var interessant å høre en fagperson uttale seg om stoffet jeg har behandlet i fiksjons form. Etterpå var det åpent for publikum å stille spørsmål. Det kom flere, de var gode. Jeg var godt fornøyd med kvelden da vi kjørte hjem. Moren min også. Det kan jo bli litt ensformig å være eneste tilhører.

Det er godt å møte lesere. Det er ensomt å skrive, og fullt av tvil: Er det godt nok det jeg skriver? Kommer jeg frem til det jeg vil skrive om. Klarer jeg å fange det jeg er interessert i med språket? Er det interessant for andre enn meg? Kan det jeg skriver bety noe for noen?

Jeg bryr meg om leseren. Jeg vet noen forfattere som sier de ikke gjør det, og dem om det. Jeg ønsker å nå leseren, men jeg vet jo ikke om jeg får det til når jeg sitter og skriver. Tanken virker forstyrrende der og da, og så må jeg legge den til side mens jeg jobber. Da må jeg bare være i teksten, ikke bry meg om leseren likevel. Men etterpå, når boka er der, da bryr jeg meg. Og så er det fint å møte lesere, både på slike arrangementer og ellers også, og høre hva de tenker om boka.

Fra glissent til publikumsrekord

Til det neste arrangementet følte jeg meg sikrere på at det kom til å komme folk. Sammen med Hilde Elise har jeg i noen år arrangert Litterær salong i Arendal. Vi har invitert kjente og nye forfattere til bokbad seks ganger i året.

Men helt sikker kan man jo aldri føle seg. En gang hadde vi krimforfattere som gjester. Vi ventet fullt hus og stormende jubel. Det kom 15 personer. En annen gang hadde vi en av våre mest kjente forfattere på besøk. Snøen falt tett hele dagen. Det blåste. Toget hennes kom frem likevel. Det var verre med publikum.

Likevel var jeg ved godt mot. Mange hadde meldt seg på arrangementet vårt på Facebook. Moren min skulle ha med seg flere venninner, søsteren min også. Jeg visste om mange andre som skulle komme. Og det var jo selveste Linn Ullmann og Inger Bråtveit som var gjester.

Da dørene åpnet seg for oss inn til biblioteket, så vi at det var stappfullt. Det var ny publikumsrekord for biblioteket i Arendal. Gode samtaler ble det, publikum var fornøyd. Så også i Grimstad den påfølgende formiddagen, der arrangementet var i regi av biblioteket. Nitti fremmøtte kom for å høre Linn Ullmann og Inger Bråtveit en fredags formiddag i februar.

Det demokratiske biblioteket

Litteraturinteressen lever, har jeg tenkt etterpå. Det viser disse arrangementene. Det er jeg glad for. Og ikke minst for bibliotekene våre og for alle bibliotekarene som jobber der.

Biblioteket er demokratisk. Dørstokken er lav, alle kan komme: liten og stor, fattig og rik. Og folk kommer. Vi har høye, om enn noe fallende besøkstall på norske folkebibliotek. Flest kvinner med høyere utdannelse, viser tallene riktignok, men bibliotekene jobber hele tiden med å nå ut til så mange som mulig, med å ha bredde i hva de tilbyr både med tanke på innhold og arrangementer.

Biblioteket i Arendal er relativt nytt. Stort og åpent, vakkert utsmykket og med gode og varierte rom tilpasset mange forskjellige aktiviteter. Jeg opplever at bibliotekarene der hele tiden ønsker å utvikle biblioteket videre, og det har vært lett å få til et samarbeid med dem. De ønsker å nå ut til folk, de får det til også.

I Grimstad skal det bygges nytt bibliotek, det gamle er lite og slitent. Jeg snakket med biblioteksjefen om det nye bygget. Hun gleder seg. Biblioteket blir plassert midt i indrefileten ved kaia. Hun håper folk vil bruke biblioteket som en passasje mellom den gamle og den nye delen av byen, at det vil bli en møteplass for folk. Det tror jeg skal gå fint. Det har jo tatt sin tid å bli enige om å bygge nytt bibliotek, men så har alt falt på plass og bygget kommer og så kan folk komme dit. Og der vil det være bøker og aviser og nye medier og andre folk, og av og til kanskje også forfattere som er ensomme og som syns det er godt å få luftet seg litt.

Blir det litteraturhus?

Jeg har vært på biblioteket i Kristiansand på et arrangement også en gang, bare så det er sagt, og det er de samme gode bibliotekarene der. Jeg vet det diskuteres om Kristiansand skal få Litteraturhus, og jeg vet at det er vanskeligheter med finansieringen. Et Litteraturhus er sikkert flott. Jeg er ikke helt overbevist om at dørstokken er like lav der som i et bibliotek. Det kan vel være, det vil tiden vise i så fall. Men hvis nå det ikke skulle bli penger, så tenker jeg at det heldigvis allerede finnes et sted der folk og samtaler og litteratur har plass likevel.

Helt til slutt, en siste tanke. I løpet av tre arrangementer en uke på Sørlandskysten fant omkring 450 mennesker veien ut i februarkulda for å delta på ulike litterære samtaler. Suverent!

Mennene går glipp av noe

Men hvor mange av dem var menn? Hvis jeg er raus, sier jeg 45. Ti prosent. Hvis jeg er nøktern sier jeg 25. Hvis jeg er ærlig, sier jeg 20. Hvorfor er det slik? En forklaring kan være at det i denne runden var tre kvinnelige forfattere som ble presentert. Det skulle ikke ha noe å si, men dessverre kan det være en årsak. Det er fortsatt slik at noen snakker om kvinnelitteratur. Mannlige forfattere derimot, de skriver litteratur.

På den annen side, hvis det hadde vært tre mannlige forfattere, så ville ikke publikumet sett omvendt ut. Det ville ikke kommet 430 menn og skarve 20 kvinner. Uansett ville det vært flest kvinner. Jeg lurer på hvorfor det er slik. Menn leser jo. Kvinner leser mest, men menn leser også. Jeg har ingen svar, men jeg syns det er synd.

For de går glipp av noe, mennene. Viktige og interessante samtaler med utgangspunkt i samtidslitteraturen. Om å skrive og om å lese. Om minner og hukommelse, kjærlighet og tap, drøm og virkelighet, og om tilhørighet. I bunn og grunn om hva det vil si å være menneske.

Benedicte Meyer Kroneberg (43) kommer fra Arendal, men bor og jobber for tiden i London. Hun debuterte i 2010 med romanen Ingen skal høre hvor stille det er. Hun har siden den gang skrevet tre kritikerroste romaner.