«Jeg har søkt stipend i år igjen, men jeg får det vel neppe», sier jeg til en venn i telefonen. «Hva skal du med stipend?» sier hun, «du jobber jo hele tiden og tjener masse penger.» «Jo», sier jeg, «men jeg trenger litt «fri» for å kunne skrive på et stort prosjekt noen ennå ikke vet at de vil ha..» «Dere kunstnere asså, dere har det så fælt..» knegger min venn i den andre enden.

Jeg har levd av å være kulturarbeider i 45 år nå.

De første 30 årene gikk det ikke så bra, eller det gikk akkurat rundt, og valget mellom brød eller dopapir var ofte en relevant problemstilling når pengene for flaskepanten skulle fordeles fornuftig. De siste 15 årene der i mot har hjulene gått mer enn rundt. Jeg klager ikke.

Men hvorfor ga du deg ikke? spør mange.

Hvordan orket du å jobbe så lenge med noe som ikke ga deg en skikkelig lønn?

Vel, jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet mange ganger, og her er svaret. Når du har noe du så gjerne vil fortelle, så gir du deg ikke om det tar aldri så lang tid før noen gidder å lytte. Jeg var bærer av noe jeg ville at andre skulle ta del i. Nå, etter 15 teaterstykker, hundrevis av ulike prosjekter, konserter og teater og tv og filmroller er jeg sjeleglad for at jeg ikke kastet inn håndkleet.

For om du vil jobbe med kunst og kultur, må du være en stayer om du ikke slår igjennom med et brak som ung.

Jeg gjorde ikke det. Jeg så mine jevnaldrene storme forbi meg som ville hester, mens jeg selv sto igjen i veikanten. Mange av de som hadde sitt «moment of fame» er ute av spotlighten nå, de jobber med andre ting. Et kunstnerliv er langt, det går opp og ned. Noen av oss blomstrer sent og andre skyter opp i all sin prakt tidlig. Jeg er en late bloomer, og jeg vet hva den milde vinden er verdt.

Vi kunstnere har ganske dårlig rykte.

«Hva driver du med da? spør fremmede jeg møter i selskapslivet.

Når jeg forteller dem hva jeg gjør, er som regel det første spørsmålet: «Men kan du leve av det da?» Om jeg selv stiller det samme spørsmålet tilbake, stirrer de litt uforstående på meg, nesten litt fornærmet, for vi vet alle at det finnes sikre og usikre yrker. Å være kunstner er et usikkert yrke. Men det finnes mange usikre yrker. Ta f. eks. det å være politiker. Du er ikke knallgod i starten, og når som helst kan du bli satt på gangen. Ting tar tid i mange yrker.

Og å være kunstner handler også om mengdetrening. Og ikke minst handler det om å få seg et nettverk. Uten nettverk er du ikke verdt en dritt. Altså, du får ikke jobb på grunn av bekjentskaper, men du må skaffe deg mennesker som ser deg og tror på det du gjør.

Kultur i dag blir stadig mer marginalisert. Leste nettopp en artikkel der det sto at vi trenger film som kunst, ikke som et påskudd til å selge mest mulig baconsnacks.

Men den borgerlige kulturtanken kretser mer om hva kulturen genererer av penger enn hva den handler om og betyr for de som konsumerer den. Om hvor mange hotellnetter en stor festival generer. Hva markedsverdien er for stedet en kulturbegivenhet er plassert, sånne ting. Men det viktigste burde jo være hva kulturen gjør med oss som nasjon, som individer og medmennesker.

Jeg har ingenting i mot at folk flyr til store byer i utlandet, shopping og champagne og en populær musikal som kulturelt alibi. Men å erkjenne kunsten som en viktig del i våre liv er en jobb vi alle må gjøre. Vi dør uten kultur, og de som ikke er enig i det, konsumerer alle kultur hver eneste dag kanskje uten å være klar over det.

Som jeg sa til en politiker fra et kulturfiendtlig parti jeg diskuterte med: «Alt du har på deg, alt du hører på, alt du leser osv involverer en kunstner, lik det eller ikke…!» For bøker skrives av mennesker. Musikk lages ikke av iCloud eller av Spotify. Klær skapes av folk som kan design. Teater skrives av mennesker.

Vi er yrkesmennesker, ikke kostbare drømmere. Noen blomstrer tidlig, noen sent, og noen få blomstrer aldri. Vi er som yrkesfolk flest.

Oscar Wilde skrev: «All kultur er unyttig.» Jeg kunne ikke være mer uenig. Men han sa jo så mye merkelig. Han skulle vært kulturminister.

Denne teksten ble opprinnelig publisert på Sven Henriksens blogg.