For en tid tilbake hadde nettavisen Khrono, som er en uavhengig nyhetsavis for alle som er interessert i høyere utdanning og forskning et innlegg av tidligere førsteamanuensis Helge Reistad, ved HiOA, og mangeårige medarbeider ved utdanningen for førskolelærere. En artikkel som for meg var veldig interessant og tankevekkende lesing.
Jeg kjente meg så godt igjen i den problemstillingen han fokuserte på – om hvordan vi best tar til oss læring. Først da jeg som 17-åring begynte på Statens lærerskole i forming fikk jeg LYST til å lære å lese. Ikke fordi jeg plutselig ble glad i å lese, men fordi fagene ved skolen var så interessante at det rett og slett var gøy å gå til skolen om morgenen – hver eneste dag.
Selvtillit og kreativitet
Jeg har virkelig kjent på kroppen at dette med riktig læring fungerer. Selvtilliten og kreativiteten kan jeg takke denne skolen for, der jeg gikk fra 1957 til 1959. Vi hadde åtte timer kunsthistorie i uka, vi tegnet, broderte, lærte billedvev og i disse fagene måtte vi selvsagt lese lekser. Leselysten og leseferdigheten min økte proporsjonalt med utviklingen i alle fagene. Min redning ble timene med form, farge og struktur. Etter kort tid var jeg helt på høyde med de andre elevene, jeg var ikke lengre jumbo i klassen.
Nå slapp jeg presset med å svette og streve i de fagene læreren jeg hadde i grunnskolen så på som det som virkelig betydde noe her i livet – regning og norsk. Fagene hvor man kunne samle poeng slik at en kunne bli til noe her i livet. Samle poeng liksom – de fagene jeg likte da jeg begynte på skolen var tegning, håndarbeid, gym og historie. Jeg ønsket veldig å få gå på sløyden, men det var bare for gutter.
Ønske om to karakterer
Da vi begynte å skrive norsk stil, ble som oftest mine stiler lest opp av læreren. Det hjalp godt på selvfølelsen, men karakteren var som oftest Ng (nogenlunde) fordi sidene var røde av anmerkninger som viste alle feilene mine. Jeg husker jeg foreslo for læreren om han ikke kunne gi meg to karakterer, en for innhold og en for grammatikk. Det kunne han ikke!
Å lese høyt var en sann mare. Vi satt i to rader, to og to på hver pult. Det var høytlesing fra leseboka og hver elev fikk sitt avsnitt å lese. Jeg fant raskt ut hvilket avsnitt som ble min «skjebne». Mens de andre leste hver sitt avsnitt høyt fra leseboka satt jeg og pugget/øvde på de linjene jeg skulle lese opp når det ble min tur.
Svett og nervøs
Jeg fikk jo ingen sammenheng i fortellingen, jeg var svett og nervøs, men gjorde så godt jeg kunne. Etter at jeg var ferdig så avsluttet gjerne læreren med å si: “Du leser i hvert fall høyt nok”.
I norsk timene hadde vi også orddiktat. Læreren leste opp 30 ord som vi skulle skrive ned. Deretter skrev han alle ordene på tavla og vi kunne rekke opp handa når vi så vi hadde skrevet riktig. Ordet kanskje var et ord jeg var redd for – et vanskelig ord, men av alle ting så hadde jeg skrevet dette riktig og rakk opp hånden min med stor iver og glede. Læreren så med store øyne på meg og utbrøt – åsså DUUUU!
Tonefallet
Det gjorde rett og slett veldig vondt, jeg glemmer ALDRI det nedlatende tonefallet. I mitt voksne liv har jeg forfattet ti bøker, den ene med tittelen BAKEROVNEN verne, bygge, bruke. For den mottok jeg Sørlandets Litteraturpris for 2011 – gjett hvilken person jeg gjerne skulle hatt tilstede ved overrekkelsen av prisen?
Jeg husker også at jeg hadde veldig lyst til å bli arkitekt, men med mine karakterer kunne jeg selvfølgelig bare glemme det. Min dysleksi i grunnskolen og videregående skole var det ingen som tok fatt i, ordet var kanskje ikke oppfunnet på den tiden. Jeg ble sett på som ei som hadde «tungt for det», på godt norsk: Dum.
De flinke
I timene med norsk og regning tegnet jeg hus og stavkirker, en flukt fra det jeg synes var vanskelig og ikke minst kjedelig. Regnetimene var heller ikke særlig oppløftende. Lesestykkene var selvfølgelig verst. Da måtte jeg først stave meg gjennom teksten, så skulle jeg forstå hva jeg hadde lest. Deretter skulle jeg regne. Dette tok selvfølgelig sin tid, de flinke var jo ferdig for lenge siden. På det verste var jeg en hel regnebok etter de «flinke». Ikke akkurat motiverende.
Jeg liker fortsatt ikke å lese høyt i en forsamling. Selv om det finnes retteprogrammer, rettes ikke alt opp. Noen ord kan være riktig skrevet, men de er ikke riktige i den sammenhengen de står i.
Har lært noen knep
Jeg liker ikke lange setninger, når jeg får mailer der linjene går over hele arket, mister jeg lysten til å lese alt som står der.
Som dyslektiker har jeg lært meg noen knep. De ordene som jeg vet av erfaring er “vanskelige” å skrive har jeg “fotografert” med øynene. Når disse ordene dukker opp og jeg må passe på at dette blir riktig, kan jeg “se” hvordan det skal skrives, men jeg vet ikke HVORFOR de skal staves slik. Grammatikken fikk jeg ikke med i timene, jeg hadde evig nok med å få bokstavene til å bli ord.
Taler jeg holder kan jeg ikke få til om jeg skriver dem, det eneste som fungerer er stikkord og god gjennomgang på forhånd.
Ble forfatter
At jeg ble forfatter med den bakgrunnen jeg har, er ganske utrolig. Jeg får si det slik, når ønsket om å spre kunnskapen om bygningsvern og bakerovner ble større enn redselen for å skrive feil, da var det ingen som kunne stoppe meg. Bøkene kan du få informasjon om ved å besøke www.sprossa.no.
For hver bok jeg gir ut betaler jeg flere tusen kroner for å få sidene feilfrie. Det synes jeg er helt ok, noen lever av og har glede av å rette opp andres skrivefeil. Vi trenger hverandre. Jeg skjønte ikke at jeg hadde dysleksi før jeg ble godt voksen. Etter å ha lest en artikkel om emnet kjente jeg meg selv så igjen at det var som om det var meg de skrev om.
En ting til, jeg vil at du skal vite at jeg heldigvis aldri har følt meg som taper, selv om jeg har dysleksi. Grunnen til det tror jeg er at jeg gjennom gode prestasjoner i tegning, form og farge fant den tryggheten jeg trengte for å tåle norsk-nederlagene. Det var via de praktiske fagene jeg fikk lesing til å bli mer lysbetont og forståelig.
Jeg håper inderlig at alle elever som har dysleksi blir gitt hjelp så tidlig som mulig når bokstaver skal settes sammen og bli til ord, fantastiske setninger og spennende fortellinger.
Les også: Godt nok?
Else Rønnevig (født 2. mars 1940 i Lillesand) er utdannet ved Statens lærerskole i Forming, Oslo 1957-59. Hun har vært hjemmeværende formingskunstner, kommunepolitisk aktiv, vært fylkesleder og hovedstyremedlem i Fortidsminneforeningen og medlem av Statens Kulturminneråd. Siden 1985 har hun drevet eget firma med rådgivning innen kulturvern og bygningsmiljø. Hun ble utnevnt til statsstipendiat i 2003.
Hun har også mottatt Lillesand kommunes kulturpris, Urnesmedaljen fra Fortidsminneforeningen, Aust-Agder fylkeskulturstipend og Bonytts veteranhuspris. I 2011 fikk hun Sørlandets litteraturpris for boka Bakerovnen: verne, bygge bruke, som hun ga ut på eget forlag. Hun mottok Riksantikvarens kulturminnepris i 2015 for sin innsats innen bygningsbevaring. Les mer på www. sprossa.no.