Den som sniker seg inn gjennom nøkkelhullet i døra og ventilene i vinduet, 00:37.
Den som strør småstein over lakenet, som fyller dyna med knappenåler og som får hjertet til å hikste. Den som gir huden mellom øyenbrynene loddrette folder og sprekker. Ser avtrykk av dem i speilet om morgenen. Den tappende fingeren på skulderen.
Hvor kommer denne uroen fra?
Den har bodd i meg så lenge jeg kan huske. Jeg trodde lenge at det var ytre forhold, noe utenfor meg selv som satte den mørkeste strengen i meg til å vibrere.
Så hadde jeg vel ikke øvd nok til den pianotimen. Ikke lest nok til franskprøven. Ikke lykkes i møte med det motsatte kjønn. Ikke truffet de rette, truffet de rette valgene på den festen. Ødslet ut talentet, pengene og drukket for mye, igjen. Vært uheldig, blitt forledet. Lurt av ansiktsløse rundt meg.
Ungdomstanker.
Jeg trodde det var forbigående. En forbigående uro som vitnet om at barndommen var en transportetappe mot det endelig mål, voksenlivet.
Men det ringer fortsatt. Det ringer en alarm et sted i kveld. Det blinker i røde lamper og det drypper taktfast på tinningene.
Jeg ser det liksom bak øyelokkene. Bak dørene. Bak gatefasadene. Bak byene.
Alt Maslow kunne liste opp, har jeg fått. Jobb, en flokk, helse, et samfunnsoppdrag, et finmasket sikkerhetsnett. Jeg klatrer den norske veggen. En vegg så slak at jeg knapt ser at det går oppover. I et landskap så bredt at jeg knapt ser det går fremover. Umulig å gå seg vill. Umulig å falle.
Sammenlignet med brattere fjell andre steder, så er liksom alle brikker på plass. Bildet er ferdig fargelagt, maten ferdig tygget, gatene ligger ferdig brosteinslagd. Kun mangelen selv er mangelvare.
Like fullt stiger det en uro i meg. First world problem-uroen som jeg alltid har snudd meg bort og tatt meg sammen fra. Som jeg ikke en gang har rukket å skamme meg over.
Jeg vil aldri bli kvitt den. Den prikker i selvtilfredsheten, i den farlige selvtilfredsheten min. Og den minner meg om at alt jeg har – det finpussede sølvtøyet, det urokkelige ved byggets grunnmur, de mange faste punkter av utplasserte redningsbøyer og den altomsluttende friske luften – de er alle flyktige størrelser.
Forgjengelige, viskøse entiteter som ikke var der når vi kom og ikke er her lenger, når vi drar.
Pål Rake (26), musiker og universitetslektor