Kristiansand: Når jeg nå er blitt spurt om å skrive en blogg om temaer som opptar meg innenfor det utvidede kulturbegrep, er det helt naturlig for meg å skrive om en av mine store lidenskaper i livet, nemlig musikk. Det meste av min fritid preges av å gå på konserter, øvinger og konserter med ulike konstellasjoner som vokalist og kanskje mest av alt, behovet for å få tak i musikken jeg liker på vinyl.
Denne lidenskapen startet tidlig. Faktisk i fem-seksårsalderen da jeg fikk lov å se og høre på platesamlinga til onkel og tante. Jeg husker lukta av omslaget og vinylen. Fascinasjonen av illustrasjonene og bildene på omslaget, noen med hefter og mye rare bilder for en liten gutt. Men jeg var solgt.
Gleden var stor da jeg fikk velge meg en LP fra samlinga. Valget falt på debut LP’n til Ten Years After, utgitt på DERAM i 1967. Nå har jeg tatt den frem igjen. Jeg husker det som det var i går. Det er 35 år siden. Lamineringa på coveret, som var vanlig på engelske pressinger på sekstitallet.
Jeg husker det psykedeliske omslaget, jeg husker etiketten på plata, og ikke minst musikken! Alvin Lee’s eminente gitarspill. Høydepunktet på plata er nok den 10 minutter lange versjonen av Sonny Boy Williamson II-låta “Help Me”.
På 80-tallet hadde vi mange platesjapper i Kristiansand. Musikk & Film med to avdelinger, en i Markens (med en veldig sur ekspeditør) og en i bryggebakken. Radio Televisjon innerst i Lillemarkens, Bajazzo fashion & records, ei sjappe som lå der Victoria ligger nå.
Music City i Dronningensgate, Mike Lewis i Handelens Hus, Replay i Gyldenløves gate. Toots i Børstorvet og sist men ikke minst, min viktigste leverandør av kvalitetsvinyl, nemlig Rockline som ble startet av Odd Staldvik i 1984, som ble den siste sjappa som lukket dørene i Kvadraturen i mars i år.
I 1989 skjedde det tragiske at det begynte å bli mindre tilgang på vinyl i butikkene. CD’en tok mer og mer over. Det ble sett på som meget bakstreversk å holde fast på vinyl som et foretrukket format, og mange solgte unna platesamlingene sine. Jeg nekta å gi etter, og startet i 1991 Sørlandets Platemesse.
Vi samlet entusiastiske samlere og selgere fra Norge, Sverige og Danmark som satt med store kunnskaper og en lidenskap for vinyl som format, og klarte gjennom 90-tallet og tidlig 2000- tallet å gi nerdene tilgang på vinyl i byen. Det dabbet av da Internett gjorde sitt inntog, og tilgangen på alt du noensinne hadde ønsket deg fantes bare noen tastetrykk unna. Husker du ditt første møte med ebay? Det gjør jeg. Galskap.
Utover 90-tallet og 2000-tallet ble man uansett sett på som sær og vanskelig fordi man ikke tilpasset seg moderne formater. Husker jeg spurte etter andre LP’n til Black Crowes på Replay i 1992, og fikk bare et oppgitt “Det lages ikke vinyl lenger” til svar, og måtte kjøpe kassetten i stedet. Jeg hadde jo selvsagt ikke CD-spiller. Men han snakket jo bare tull. Vinylutgaver ble gitt ut, men i begrensede opplag. Så sitter du på LP’er fra denne tiden, så er de sannsynligvis verdt noen kroner.
Internettets inntog gjorde at all verdens musikk ble tilgjengelig. Jeg kjøpte meg en ipod tidlig på 2000-tallet, og lasta ned i vilden sky fra alskens piratsider. Tenk, nå hadde jeg komplett discografi fra alle artistene jeg digga, i min egen lomme. Jeg kunne ta de frem over alt. De var alltid tilgjengelig. Hele platesamlinga i lomma. Titusenvis av låter.
Men det ble jo ikke til at jeg hørte skikkelig på musikken. Hoppa og scrolla, og fikk ikke hørt gjennom en brøkdel av det som lå der. Selvsagt var det aldri snakk om å bytte ut platene med dette, men jeg ble nok revet med en smule av denne plutselige tilgangen på gratis musikk. Men jeg prøvde alltid å finne vinylutgavene av det jeg likte.
For det er akkurat det som er poenget. Man setter av tid til å virkelig lytte. Man må fysisk reise seg og sette på plata, og kan så sette seg ned i godstolen. Høre gjennom en hel LP, uten å bli fristet til å zappe og hoppe fra låt til låt. Man kan sette seg og studere omslaget og tekstene. Ikke minst hvem som spiller på albumet, hvor det er spilt inn og med hvem. Oppdage nye navn og artister man kan sjekke ut.
Men så, rundt 2006, skjedde det noe. Stadig mer vinyl dukket opp i utenlandske butikker når jeg var på reiser. Hvert eneste år etter dette har tilgangen på ny vinyl bare blitt bedre og bedre. Vinyl har igjen blitt det foretrukne fysiske formatet når det gjelder musikk. Det er fristende å si; “Ha! Hva var det jeg sa? ” Men det er nok å glede seg over at stadig flere får øynene opp for det fysiske formatet igjen. Måtte det bare fortsette.
Min datter på 16 ser ut til å ha blitt bitt av basillen. Nylig ønsket hun seg Kendrick Lamar, The Weeknd og Taylor Swift til bursdagen. Hun har valgt artister som faren snaut vet hvem er, men hun har valgt dem på vinyl. Det er utrolig kult!
For dere som nå sitter med en klump i halsen fordi dere har solgt platesamlinga, fortvil ikke. Lørdag 7. november trør jeg til igjen. Sammen med Sørveiv arrangerer jeg ei god gammeldags platemesse i Kristiansand Teater. Der vil du kunne finne mange tusen titler, og du vil til og med kanskje få kjøpt deg en platespiller. Det er aldri for seint å snu. Skulle du sitte på ei platesamling som ligger på loftet og samler støv, så book deg et bord da vel! Skulle du lure på noe, eller om det du har er noe å ha, så ikke nøl med å ta kontakt. Til neste gang sier jeg med Eddie Vedder: “Spin The Black Circle!”
Kåre Ørnevik (46). Født og oppvokst på Slettheia, Kristiansand. Ble i fem-seksårsalderen slukt av rocken, og har siden dyrket de fleste sider ved denne. Evig vinylentusiast. Sanger i blant annet Crawlin’ Kingsnakes, Afterglow, samt byens lokale tribute band til Led Zeppelin og Black Sabbath. Jobber som Førskolelærer i Vågasbygd FUS Barnehage, samt Miljøterapeut på Psyk. avdeling ved Sørlandet Sykehus.