I dag ser jeg at en del nettsteder anmelder Seventh Seal-plata “Messengers of love”. Rart at over 20 år etter den kom ut, er det fremdeles noen som har interesse for den. Ser det er mange delte meninger også.
Ganske nylig leste jeg en anmeldelse der noen syntes vokalen hørtes ut som en katt som ble kvalt.
Utrolig nok ble jeg faktisk litt små fornærmet av å lese den. Jeg liker jo katter, jeg!
Jeg la ut et bilde av Seventh Seal på Facebook for en stund siden og ble nå spurt av Fædrelandsvennen om å skrive litt om bandet og tiden rundt der.
Gikk på loftet og dro fram et par kasser jeg ikke har kikket i på mangfoldige år. Med synet av innholdet kom alt fra tårer, latter, ting jeg savnet og noen ting jeg definitivt ikke savnet. Her var minner fra over 30 år av musikklivet mitt samlet opp i et par kasser. 30 år?
Jøss, som tida flyr! Æ må visst skynde meg skal jeg bli rockestjerne.
Det første bildet jeg drar fram er meg som 14-åring. Hadde jeg da visst at 30 år seinere skulle det skrives om dette, hadde jeg nok vært sikker på at det var Rolling Stone Magazine som hadde kontaktet meg og at jeg satt lent tilbake i palasset mitt i LA eller noe.
Finner også bilder av første bandet vi satt sammen (Smokey and the bandits) Jeg var en stolt 14-årig eier av en hjemmelaget gitarforsterker med hele ti inputs.
Da var vi fire gitarister pluss sang, og alle brukte forsterkeren min.
At ikke vi hadde peiling på å spille, var nok en velsignelse, for lyden fra den stakkars forsterkeren hørtes til slutt ut som en frekvens mellom to radiostasjoner, støyende og helt for jæ …
Første konserten vår var på Evje kino. Ei jente spurte om vi skulle være kjærester innimellom egg- og tomatkastingen fra de 20 andre som kom. Etter konserten tok jeg med meg at ei jente hadde likt meg, ikke at resten der syntes at vi var ræva. Vi var jo rockestjerner …
Med Seventh Seal ble det annerledes.
Wow, for et band! For noen musikere, de kunne jo spille! De spilte bedre i den tiden enn mange av heltene våre på plate. Geir Terje Ugland gitar, Trygve Hansen trommer, Geir Knutsen gitar, Per Elias Drabløs, Terje Skarpodde og Sigve Hornes var bassister på forskjellige tidspunkter. På øvingene hadde jeg ofte lyst til å holde kjeft og bare høre dem spille.
I starten kunne jeg vel egentlig bare hyle.
Fant litt ut av det andre etter hvert. Vokalister vokste ikke på trær i den tida. Og når jeg finner bildene av denne puddelrock-tida, må jeg jo le litt. Husker at image var alt, i hvert fall var det for meg. Langt og stort hår var vel så viktig som å kunne synge. Jeg ville helst se ut som om jeg kunne gå på scenen hvor og når som helst, med stretchbukse og en hel haug skjerf knyttet rundt beina.
Brukte mer hårspray enn de fleste jentene jeg kjente.
Ganske kjapt etter jeg ble med i bandet, skulle jeg legge sang på en demo de hadde klar. Det var nok litt for tidlig, husker jeg ble bedt av produsenten om å gå hjem og øve. Selv om jeg la mye vekt på image, hadde jeg etter hvert høye forventninger til egne musikalske ferdigheter. Så da vi spilte inn plata “Messengers of love” og skulle høre på sangen i kontrollrommet, ble jeg helt satt ut. Det hørtes jo ikke ut som Tony Harnell i TNT, dette! Det var jo der jeg la lista mi i hodet, men realiteten var ikke like bra. Tok litt tid før jeg ble komfortabel med min egen stemme.
Bandene vi hørte på, som TNT, Malmsteen, Kiss eller Queensryche, var målestokken vår.
Var ikke nødvendigvis for å høres ut som, men for å høres like bra ut.
De to aller første konsertene med bandet ble utsolgt i Vennesla samfunnshus og da var det jo heeeeelt naturlig at vi booket Badmintonhallen (kapasitet ca. 2000 personer) for vår tredje konsert. Da bygde vi opp en scene av ca. 700–800 paller, leide svært anlegg og brukte alle våre venner og bekjente til å hjelpe til. Det ble ikke det vi hadde håpet på da bare et par hundre møtte opp. Men som de optimistene vi var, på an igjen i Kragerø, der ville sikkert folk komme! Så igjen, en gigantisk hall, en hel haug av paller og faktisk INGEN som kom.
Vi endte opp med å gjøre hele konserten for oppvarmingsbandet Eternity, som la seg på en tjukkas foran scenen.
Selv om de to konsertene ble en fiasko, ble ikke selvtilliten noe mindre. Det å komme seg ut av øvingslokalet og stå på en scene med lyd, lys og håret i full blomst, var jo dødsfett.
Vi fikk platekontrakt med det nederlandske selskapet CNR i 1988.
Etter to år og mye venting og tomme løfter fra CNR, ga vi oss omtrent da “Messengers of love”-plata endelig kom ut. CD-en ble for øvrig relansert av Retroactive Records i 2007.
I rockemiljøet i byen kjente jeg egentlig bare til metalbandene og oss i heavyrock sjangeren. Vi var jo tenåringer på den tida og holdt oss i klikker. Den bydelen du bodde i hadde mye å si, der hadde du også dine tilhengere.
Demokassetter florerte og de var et viktig element for å få tilhengere i byen.
Det var også band som en bare ikke skulle like, fordi det var han og han som spilte i bandet osv. Man ville vel ikke at noen skulle høres bedre ut enn seg selv, så noe konkurranse var det mellom bandene.
Jeg husker metalfolka kunne kalle oss «poserband». Visste ikke helt hva de la i det, de syntes kanskje vi ikke var ekte rockere siden vi ikke spilte hardt nok eller noe. Var du mer ekte jo hardere musikk du spilte? Sånn tenkte vi da, men det legger man av seg med tida og man får mer respekt for håndverket, uansett sjanger.
Så på tross av litt konkurranse og rivalisering da vi var unge, husker jeg de aller fleste som kule folk og bra band.
Og det var mange band, «alle» spilte i band i ungdomstida. Kult å se at noen få av bandene spiller ennå, under samme navn og besetning. Love it!
Jeg har alltid hatt et nært forhold til familien og har kanskje etter hvert blitt for “hjemmekjær” til å tørre å satse alt på musikken.
I dag har jeg det beste fra begge verdener.
Spiller sammen med mine brødre Scott og Erik og kompis Per i The Bjorvands. Spiller her og der i landet og reiser ut på rikskonsertturné et par ganger i året med Beatlesmania-show for barneskoler. Veldig kult å vise ungene bandet som på mange måter grunnla den moderne rockekulturen. Jeg tror det er rett før vi tar helt av nå!
Alle band i byen har egne historier det kunne vært gøy å høre om.
Jeg sender herved stafettpinnen videre til gutta i Crosslight, som på samme tid som oss virkelig fikk kjenne på hva det var å satse på musikken.