BLOGG: I det forestillingen starter, blir scenen mørk og en forhutlet skikkelse dukker opp, helt ytterst på scenekanten. Han har et pappskilt løftet over hodet: «Your silence will not protect you», står det på skiltet. Musikerne har ikke startet å spille og salen er helt tyst. Han står der, uten å røre seg. Står der. Og står der.

Du kan merke uroen i salen. Han fortsetter å stå der. Lenge etter at det er blitt ubehagelig. Etter at en i publikum har ropt noe. Etter at noen har forsøkt å klappe. Og først når ubehaget nesten knekker oss, kan forestillingen begynne: Tosca på Den Norske Opera & Ballett.

Kort (veldig kort) fortalt, er Tosca et stykke som handler om politisk vold. En rømt politisk fange får hjelp av en kunstner til å skjule seg, og begge må bøte med livet. Stykket ender med at kunstneren henrettes. I denne forestillingen, som er aktuell på operaen i høst, foregikk henrettelsen ved at kunstneren først ble surret inn i hvit tape som en mumie. Så ble han sminket som en klovn og plassert foran på scenekanten med det samme pappskiltet rundt halsen: «Your silence will not protect you.» Og dermed var det slutt. Kunstneren var gjort til en maktesløs klovn.

Dette budskapet – at stillheten ikke kan beskytte oss, redde oss – vil ikke slippe taket i meg. Det føles mer aktuelt enn noensinne, en kommentar til sommerens hendelser i verden og i Norge.

Jeg tok toget fra Kristiansand til Oslo den lørdags formiddagen nazistene marsjerte i min fødeby. Jeg satt og ventet på jernbanestasjonen, helt uvitende om at 50-60 nynazister med flagg og tunge støvler trampet over Gartnerløkka og ned Markens, bare et par steinkast unna. En times tid var byens hjerte okkupert av nazistene på nytt, der de stilte seg opp med flaggborg og tvang turister og innfødte til å vike. Politiet beskyttet nynazistene. Passet på at ingen angrep dem. At ingen provoserte. Ole Tellefsen, den enslige mannen som stilte seg opp foran de marsjerende nazistene, ble lagt i håndjern av ordensmakten.

Dette budskapet – at stillheten ikke kan beskytte oss, redde oss – vil ikke slippe taket i meg.

Politiet så det som sin viktigste oppgave å forhindre vold og slagsmål den dagen. Men instinktet deres sviktet, for når nynazistene marsjerer gjennom gatene med budskapet «Knus homolobbyen», da kan du ikke lenger unngå vold. Det som skjer er brutalitet. Det er vold. Og etterpå siterte nynazistene stolt Goebbels på sin nettside: «Den som kan erobre gaten, vil en dag erobre staten.»

Noen sommeruker seinere fylte 4000 glade og fargerike mennesker den samme gaten under Pride. Dette var byens svar på tiltale. Igjen sviktet politiets instinkt, da politimenn ble nektet å gå med uniform i toget, slik de gjør det i Oslo, for eksempel. Men aldri før har «homolobbyen» vært sterkere og synligere til stede i Kristiansand, med stolte foreldre, venner og støttespillere i opptoget. Og budskapet er tydelig: Det er ikke stillhet og unnfallenhet som beskytter oss mot hat og mørke krefter. Den som kan erobre gaten, vil en dag erobre staten. Det virker begge veier!

Jeg tenker ofte på at noen skal se tilbake på vår tid og analysere den. Vi lever historien, her og nå, og vi vet ikke hvordan det kommer til å gå. Denne sommeren har vært fylt av en lang rekke nedslående nyheter og nedslående debatter – sett fra mitt ståsted i verden. Nazimarsjer både i Kristiansand og USA. En amerikansk president som sidestiller motdemonstrantene med nazistene. Høyreekstreme aksjoner i Middelhavet mot båtflyktninger i nød. En norsk integreringsminister (!) som tar til orde for at Norge skal sette til side menneskerettighetene for asylsøkere som har fått avslag. En norsk statsminister som venter flere dager med å si at dette ikke er regjeringens politikk. En norsk kulturminister som vil ha oss til å tro at norsk kultur handler om å gå på ski, spise brunost og dusje etter gymmen. En proteststorm mot NRK som har laget et valgprogram med en ung jente i hijab.

Hva er det egentlig som skjer? Hva er det som har fått lov til å spise seg inn i hverdagen vår? Dette hatet og denne intoleransen. Verden som består av «oss» og «de andre». Og hva tenker egentlig statsministeren vår når hun sitter helt stille i båten i flere dager etter et sånt utspill fra sin egen integreringsminister? At stillheten vil beskytte henne?

En gang jeg var på et skolebesøk i en fjerdeklasse og leste fra en av barnebøkene mine, spurte en gutt meg: «Var verden helt hvit da du vokste opp?»

Jeg ble forvirret over spørsmålet, for det kom så bardust, men det gjorde inntrykk på meg. For gutten hadde rett. Verden var helt hvit da jeg vokste opp, og det preger meg helt sikkert på måter jeg ikke tenker på. Jeg ble født i Kristiansand tidlig på 60-tallet, et tiår før de første arbeidsinnvandrerne fra Pakistan kom til landet vårt. Jeg husker godt byens første kinesiske restaurant, Lum Fong. Den var eksotisk og spennende og biff chop suey ble raskt en favoritt for mange kristiansandere. Lite ante vi at det også fantes sushi der ute. Samosa og taco og kylling tikka masala. Lite ante vi at verden i løpet av noen tiår skulle innta nabolagene og ganene våre.

Hva er det som har fått lov til å spise seg inn i hverdagen vår?

Jeg vokste opp i en tid da verden både var mindre og større på en gang. Utlandet var langt borte. Det var kanskje trygt, på sin måte, men det var også trangt. Homofili var forbudt i henhold til norsk lov. Samboerskap ble kalt konkubinat og var også forbudt, helt frem til 1972. Dans var synd i mange miljøer på Sørlandet og bannlyst på flere skoler og i barnehager.

Når noen snakker om «norsk kultur» tenker jeg alltid: Hvilken kultur mener de? Mener de den strenge pietismen som preget landsdelen og tiden jeg vokste opp i? Vil de tilbake til en tid uten påvirkning utenfra? Er norsk kultur det samme som å se med skepsis på innvandrere og rase mot at en ung jente får bære et religiøst hodeplagg på TV? Er det norsk kultur å stenge grensene for mennesker som flykter fra krig? Vel – da betakker jeg meg. Det er ikke min kultur.

Spillereglene har forandret seg i løpet av min levetid, og mye til det bedre. Verden er blitt et åpnere og friere sted, og de fleste av oss skjønner at «norsk kultur» er mangfoldig og rik og full av motsetninger. Norsk kultur er ikke ensartet, like lite som maten vi spiser i norske hjem er det. Jeg har aldri spist en skive brunost i hele mitt liv. Jeg smakte det en gang, men den klistret seg til ganen og smakte ufyselig. Nei, gi meg en samosa fra den pakistanske butikken i Tøyengata hvilken som helst dag.

Verden er blitt større, men nå kan det se ut som vi opplever et tilbakeslag. Nå skjer det merkelige, at verden har begynt å krympe igjen. Samtidig som kulturen vår er blitt romsligere, får skepsis og mistenksomhet og redsel fritt spillerom. Det skjer på alle nivåer, på ulike måter. Det er ikke et uskyldig utspill når en minister tar til orde for at norsk kultur må forsvares, som om det er noen som vil ta fra oss julefeiring og maten vi er glad i.

Gi meg en samosa fra den pakistanske butikken i Tøyengata hvilken som helst dag.

Det er farlig når en annen minister vil sette til side menneskerettighetene for en gruppe mennesker som allerede er fratatt det meste. Når dette skjer på det aller øverste nivået i politikken, kan vi ikke lenger sitte stille og late som ingenting. Når politiet beskytter voldelige provokatører, må vi protestere. Høylydt. Gjerne med musikk og farger og bannere i alle regnbuens farger. Gjerne med kunst. For vi bekjemper ikke hat med stillhet. Vi slåss ikke mot intoleranse med taushet.

Stillheten redder ikke verden. Your silence will not protect you.

Line Baugstø (født 1961 i Kristiansand) er en kritikerrost forfatter, som debuterte i 1986 med romanen Reise i gult lys. Hun har senere skrevet en rekke romaner, novellesamlinger og barnebøker.