Nå som det er 20 år siden jeg var 17, innser jeg at det er for seint å satse på en karriere som tenåringskriminell. Jeg har grunnet en lang rekke tilfeldigheter endt opp i middelklassen, mulig øvre (jeg vet ikke hvor terskelen går, men jeg mistenker at som for alt annet ligger den ganske lavt). Jeg har ingen ambisjon om å bedrive vinningskriminalitet, eller å la dette gå ut over andre, men det er samtidig viktig for meg at reglene som gjelder alle andre ikke gjelder for meg. Jeg har tross alt ikke vært med på å lage dem.
Jeg har alltid tenkt at om jeg puttet all energien min i en klassisk heist, Oceans 11-style, kunne jeg fått til store ting, men har samtidig livslang erfaring med å ikke putte all energien min i noe som helst. Jeg har alltid hatt det mest moro med å være amatør, og deretter skifte beite – så har jeg bestemt meg for å satse på kriminalitet på lavt nivå.
Den lille kaffejobben
En annen ting jeg har innsett er at jeg i praksis er narkoman, om det er slik at koffein er et rusmiddel. Kom igjen, det er i det minste et stimuli. Jeg er ikke interessert i å bli motsagt på dette punktet, det er det nærmeste jeg noen gang kommer å være Scarface, det nærmeste jeg kommer streetcred.
Da jeg var ung og i følge et Playstation-spillfirma som gikk konk grunnet inkompetanse, en lovende programmør, utviklet jeg en massiv koffeinvane på 8-12 kopper om dagen. Av mangel på kaffebarer i mitt lokale distrikt gikk turen til 7-11. Vanen kostet meg 100-200 kroner om dagen, men wannabe-hackeren i meg fant løsningen: Å fylle 0.4-liters koppen med espresso i stedet for kaffe.
Jeg har illustrert fenomenet for den ekstremt trege leser:
Det er et problem med denne modellen (ut over at det tar lang tid): Dette er ren vinningskriminalitet, som er smålig og gjerrig, det har ofre (7-11, men mest sannsynlig personen i kassa som blir tvunget til å konfrontere deg for 70 kroner i timen når han ser deg henge rundt maskinen en halv dag og hamre på espressoknappen som om det skulle vært den digitale klitorisen i det klassiske C=64-spillet Sex Games).
Det er viktig å følge…
Regler for kriminalitet på lavt nivå
1. Det handler om å lure systemet, ikke egen vinning
2. En eventuell økonomisk gevinst skal sirkuleres tilbake i systemet
Dette sendte meg i tenkeboksen for…
Den store kaffejobben
Jeg går daglig innom Stockfleths, en av de bedre kaffekjedene i byen. Stockfleths kvalifiserer som en korporasjon, ettersom jeg har sett minst tre avdelinger av sjappa på veien til jobb, og om jeg hadde gjort hjemmeleksa mi hadde jeg sikkert funnet en eller annen underbetalt kaffebonde eller uetisk transaksjon nær bunnen av denne pyramiden, som hadde gjort at jeg kunne legitimere århundrets svindel. Jeg blir forbannet bare av å tenke på det.
Kjeden benytter seg av et bonuskort for te- og kaffedrinker, og hver gang man kjøper en kaffe, stempler de et hull i kortet (mot Kaffebrenneriets mer idiosynkratiske kaffepose-og-kopp-stempel).
Hver gang man kjøper en kaffe (30 kroner), får man et stempel – hver 10. kaffe er gratis. Det vil si, hver kopp gir deg i praksis en tre kroners bonus, når du har brukt 270 kroner på kaffe får du en på huset.
Jeg hadde vært inne på ideen før, men da Stockfleths barista stemplet to stempel i samme hull da jeg kjøpte kaffe til meg og en kompis, og dermed svindlet meg for en bonus, rant begeret oer. Jeg bestemte meg for å fucke over kjeden, på lavt nivå.
Før du går videre, insisterer jeg på at du HØRER PÅ DENNE LÅTA (og ja, låta er brukt uten tillatelse – saksøk meg (ikke gjør det)).
Jeg hadde lenge hatt øynene mine på en hulltang på den populære pappakjeden Clas Ohlson.
149 kroner for en tang – en rask hoderegningsøvelse (med hjelp av kalkulatoren på iPhone) fortalte meg at jeg med en rabatt på tre kroner per kaffe, måtte jeg opp i 49,666 kopper for at denne tangen skulle lønne seg – så ble jeg forvirret, fordi jeg tror ikke det er slik matematikk funker. Noe var åpenbart galt i regnestykket – men blodet mitt rant over, og jeg bestemte meg i butikken, med nye kleshengere til soverommet og to pakker batterier til Xbox-kontrollene mine godt plassert i handlekurven, for å fucke over to kjeder på en gang. Det som skjedde videre kan kun beskrives med bilder:
JEG BRUKTE HULLTANGEN I BUTIKKEN UTEN Å BETALE FOR DEN!!!!
Ja, jeg vet jeg sa det best ble beskrevet med bilder, jeg vil bare understreke at jeg ikke stjal tanga (eller kjøpte den).
Jeg kjente pulsen i halsen da jeg skulle betale for varene mine. Samtidig – jeg hadde aldri følt meg så levende (ok, nå lyver jeg, men den låta i bakgrunnen gjør ting med meg).
Pulsen holdt hele veien til Stockfleths – som var slitsomt, siden jeg var på Clas Ohlson på fredag, og var først tilbake på jobb på mandagen. Men da jeg kjøpte ukas første kaffe, og leverte over bonuskortet for stempling – så reagerte baristaen ikke i det hele tatt. Hullet, innstilling nr. 3 på hulltangen Cocraft fra Clas Ohlson, var – som jeg mistenkte – av perfekt størrelse – selv ekspertene lot seg lure.
Nå er det bare fem kaffer til før jeg får bonusen min – vel vitende om at jeg ligger et skritt, et urettferdig skritt foran alle andre tankeløse kaffekjøpere som bare finner seg i hvordan systemet er lagt opp. Sauer!
Tro til min egen kodeks, tipset jeg baristaen 10 kroner – og nikket ærbødig mens jeg gikk baklengs ut av butikken, uten å bryte øyekontakt – et tegn på svakhet. Han matchet blikket mitt (det var et heteroseksuelt blikk).
Tapte kaffekjeden Stockfleth tre kroner? Ja. Men disse ble tilbakebetalt trefold til en av sine ansatte, mitt eget folk, gutta på gulvet. Jeg er som Robin Hood – jeg tar fra de rike, og gir til de fattige. Flere burde være som meg.
Project Mayhem er i gang. Verden er vår.