Ja, vi har litt av hvert å se frem til ettersom årene skrider frem. For ikke lenge siden var vi på kafe sammen med et vennepar. Det var en stor TV på veggen der og da klokka passerte seks, tøyset jeg med at vi kunne spørre en servitør om å sette på barne-tv. Da sier sønnen deres på syv år til faren sin at faren hadde blitt lei seg hvis han gikk glipp av barne-tv da han var liten. Faren bekrefter dette og forklarer at barne-tv var det eneste programmet for små den gangen.

Vi kunne ikke se tegnefilmer når vi ville på TV eller iPad. Den herlige gutten tenker seg om før han spør om det fantes biler da vi var små. “Nei, vi brukte hest og kjerre,” sier faren med et smil om munnen og alle ler. Gutten topper det hele med å spørre om det var gøy å leve på den tida, og får oss voksne til å føle oss som noen fossiler. Godt jeg ikke lider av inkontinens (ennå) for da hadde jeg tisset på meg. Disse herlige små med de ærlige kommentarene sine. Og slik sa jo også vi til våre foreldre da vi var små. Og på den tiden var det ikke veldig vanlig å ha hverken TV eller bil.

For barn i dag er det helt uforståelig at de aller færreste hadde mobiltelefon da foreldrene deres vokste opp. Når jeg tenker tilbake på det selv, blir jeg imponert over hvor gode vi var til å planlegge. Skolen var den viktigste arenaen for å lage avtaler om hvor og når vi skulle treffes for å leke når vi kom hjem. Jovisst, vi hadde fasttelefon, men det hjalp lite om vi ikke var hjemme. Slike telefoner med dreieskive hører jo hjemme på museum nå.

Jeg husker den første PC-en vi fikk da jeg ble litt eldre. Ei diger kasse som brukte en evighet på å koble seg opp på det store Internettet som for alvor gjorde sitt inntog i befolkningen gjennom world wide web i 1993-94. Den grusomme ringetonen man måtte høre på mens man tålmodig ventet på oppkoblingen og ofte endte man opp med å ikke komme på nett i det hele tatt. De første spillene vi fikk var selvfølgelig lagret på diskett. Winter Games med en grafikk og lydkvalitet som gir meg latterkrampe i dag. Men gøy var det!

Og fantasien blomstret. Ikke hadde vi nettbrett eller iPad som vi satt inne og spilte på hele dagen. Alle barna i byggefeltet var ute og lekte bom 50, og både titt og ofte arrangerte vi sirkus i lekeparken like utenfor huset vårt. Så gøy vi hadde det! Men altså, prøver man å forklare barn dette i dag, ser de bare dumt på en. Den ene niesa min sier at man går ut på dato når man fyller 30. Ja, da er vel jeg ei sur, klumpete melk. Men hva gjør vel det så lenge man er frisk og rask. Alternativet er jo mye verre.

Ønsker dere alle en nydelig dag, unge som eldre!

Anette Moe (34) fra Øvrebø er tvillingmamma, jobber som sosionom, og har videreutdannelse innenfor human resources (HR). Hun debuterte som krimforfatter i 2009, og har utgitt tre kriminalromaner, Dødssynd, Skjebnens harde hånd og Tause ofre. Hun er opptatt av å synliggjøre mulige bakenforliggende årsaker til råskapen man møter i bøkene hennes. Hun blogger også på authoranettemoe.uiblogs.com