I boken 1984 blir alt man gjør overvåket av myndighetene, og arbeidsledige hippier har opponert mot denne fremtidsdystopien i alle år uten å utgjøre en forskjell. Virkeligheten er for øvrig langt verre.
For et par dager siden hang jeg i byen med en kamerat, og som de fleste med en halv fot i showbusiness forsøkte vi å overgå hverandre i å være morsomst. Dette kan, eller kan ikke ha gått på bekostningen av noen som ikke var til stede – det trenger de ikke å vite.
Brått ble vi oppmerksomme på en knisende fyr med Snapchatbriller – eller hva enn du har lyst til å kverulere på at de faktisk heter i kommentarfeltet under – som sto en halv meter unna og tydeligvis lyttet til det vi sa. Som kan skje i byen, som du kan kverulere på at er et offentlig forum, selv om det så klart ikke er det.
Ikke nok med at jeg teller 17 statiske overvåkningskameraer på vei til jobb – i tillegg til alt som måtte befinne seg på biler, sykler og i mobiltelefoner. Her var vi plutselig i nærbildet til en fyr med briller som kan spille inn potensielt alt han ser.
I utgangspunktet fungerer brillene slik at man trykker på en knapp for å ta opp, men enkle modifikasjoner eller tilsvarende produkter lar deg spille inn hele tiden, slik at man kan lagre de siste 15 sekundene eller hva man skulle ønske av det ekstremt spennende livet sitt for å dele med hele verden.
Hvem vet, kanskje man er så heldig å få se en trafikkulykke, et skjørt som blåser opp eller noe annet som ikke er ment for offentligheten. Klikk, opplast, 29 likes og hjernen din slipper ut akkurat nok dopamin til at du føler du har utrettet noe, Kubrick.
Nå, jeg vet ikke om han faktisk filmet oss – ingen av oss er personer av interesse for offentligheten, og innholdet i samtalen vår var terningkast 4- på sitt beste og det kun for vår egen del. Mest sannsynlig lo han av at en uteligger ble påkjørt i bakgrunnen eller noe annet YouTubevennlig, det svinet, men poenget er at jeg ikke vet.
Jeg forbeholder meg retten til å komme med en spøk ute av kontekst, baksnakke en kollega, si “hun der var pen”, “Star Wars er egentlig bare helt O.K”, plukke meg i nesa eller tryne på skateboardet mitt som jeg ikke har brukt siden 1994 uten at det er ment for offentligheten.
Hei, overraskelse, Snapchatfilmer blir lagret, YouTube er evig og ansikts- og stemmegjenkjennelsesteknologi funker så bra at man er et halvt år unna å kunne søke på enkeltpersoner i åpne sosiale medier-profiler og finne ut jeg satt i bakgrunnen på et B.I-reunionbilde på Lektern den dagen jeg påstod jeg ikke kunne komme i bursdagen fordi vi har ikke sett hverandre siden folkehøyskolen og du kan ikke mellomnavnet mitt en gang.
Så, siden folk åpenbart tror at offentlige erklæringer om bilder og copyright på internett faktisk har juridisk relevans, så hiver jeg meg på:
Ikke ta bilder eller filmer av meg med telefonen din uten å spørre først, og om du legger det opp på nett skal du be om skriftlig tillatelse.
Og hvis jeg ser deg med et par Snapchatbriller eller værre, så kommer jeg til å behandle dem som om kameraet ruller – og jeg kommer til å knekke brillene dine.
Og om du prøver å politianmelde meg for det, kommer jeg til å gjøre førstesidestoff ut av saken – så kan du se hvordan du liker din egen medisin, din overgriper.
Les også: