Etter mange år i musikkbransjen, utallige kortlevde bandprosjekter, ymse hjemmelagde album, mislykkede forsøk på å være en spennende kunstner, forfatter, poet og låtskriver, satte jeg kroken på døra, kastet skrivemaskinen og la gitaren på hylla. Jeg følte meg tom på innsiden, en person uten egne meninger, ingenting på hjertet, min sjel var sliten. Jeg hadde gravd min egen grav og trengte en forandring.
Jeg bestemte meg for å følge i fotsporene til mine idoler og dro til Berlin høsten 2013, hvor jeg hadde fått låne en leilighet i Tempelhof på ubestemt tid av en kunstnerkompis. I to måneder svømte jeg i det yrende kulturlivet byen som aldri sover hadde å tilby til jeg nesten druknet i nye perspektiver og inspirasjoner. Den siste kvelden i leiligheten satte jeg meg ned ved pianoet og komponerte den første av mange nye låter, If the World Should End Tonight. Melodien kom raskt og teksten fulgte like etter. Jeg visste ikke hvor den kom fra eller hvor den hadde vært, men det var som om låten bare hadde ventet på å bli skrevet ned av noen. Tilfeldigvis var det meg.
Fra Berlin dro jeg til London hvor jeg og min gode kompis Depui hadde fått låne en leilighet av NOPA, som er en forening for norske komponister og tekstforfattere. Leiligheten lå midt i kaksestrøket Kensington og for to skitne rockere som oss følte vi oss ganske malplasserte mellom alle Jaguarene og de skreddersydde dressene vi passerte på gata.
Jeg var spent på om det lå flere låter i lufta som bare ventet på å bli skrevet ned. Etter en sen kveld på byen med litt for mye å drikke, komponerte jeg låten Keep Me In Your Heart, som er en hyllest til den søteste jenta jeg så i baren. Igjen levde låten sitt eget liv, den tok kommandoen og for meg var det bare å følge med og dokumentere hva som skjedde. Jeg var i himmelen og englene danset rundt meg.
Turen til London ga mersmak og kort tid etter hadde vi fått låne nok en leilighet av NOPA, denne gangen i den vesle middelalderbyen Vence, en halvtimes kjøretur fra Nice med utsikt over middelhavet. Her slappet vi av i sola med sjakk, god vin og lange spaserturer i det flotte landskapet, mellom øktene med låtskriving.
Jeg kunne føle det lå noe i luften, kanskje det var vinden som fortalte meg at jeg var på rett spor, eller kunne det kanskje være ånden etter kunstnere som Henri Matisse og Kevin Ayers som en gang hadde vandret i det samme landskapet som oss? Jeg følte en oase av inspirasjon og gjorde ferdig to låter jeg hadde arbeidet med lenge, I’m A Working Man og One And One Is Only Two.
Jeg skrev også en ny låt Skin And Bone, som banket på døra en sen natt jeg satt på balkongen og kikket på lysene fra flyene som landet på flyplassen i Nice noen mil unna. Jeg vet ikke hva den handler om og jeg har heller aldri tenkt å spørre. Låten trengte å bli skrevet og igjen var jeg på riktig plass til riktig tid for å ønske låten velkommen til verden.
Da jeg til slutt kom tilbake igjen til Norge, hadde jeg rundt 20 nyskrevne låter i sekken og ny giv. Jeg samlet bandet mitt som består av Anders Nilsen på gitar, Ole Petter Sørum på bass og Nils Martin Haugfos på trommer, og dro rett til David Boulter i Silvertown Studios i Kristiansand for å spille inn låtene. Thor Einar Ribe bidro på piano og orgel, og Sheila Simmenes lånte bort sin fine stemme på to av låtene.
Albumet ble så mikset av Jonas Kroon i SAGA Studio i Oslo og mastret av Chris Sansom i Propeller Mastering. Resultatet ble et album bestående av ti låter som mer eller mindre ble skrevet av seg selv. Jeg har ennå ikke bestemt meg for når jeg gir ut albumet, men nå er første singel altså ute, og den har allerede blitt godt mottatt av Ruben på P3 og blitt A-listet av Tor Andersen på Ordentlig Radio. Startin’ All Over Again er starten på noe nytt. Jeg gleder meg!