I blomsterbutikken til min far drev de med sorgbinderi og de trykket sånne flotte halvgotiske bokstaver på hvit silke til kranser. Jeg så at de ble lagd, hvordan de ble lagd og at det så moro ut å lage noe på den måten. Så kom det en film om noen som laget noe lignende på gata. Ikke nakne barbarkvinner eller forvridde stålfigurer utformet av voksne fagfolk. Ikke for å minnes de falne eller introdusere brutalisme til den sovende arbeiderklasse. Her skulle ingen vekkes til revolusjon. I alle fall ikke en sånn med våpen og bomber.
Men inne i hodet mitt skjedde det en fredelig maktovertakelse. Jeg ble veldig inspirert til å gjøre noe selv. På filmen var det litt eldre ungdommer enn meg som lagde utrykk i det offentlige rom. Ikke for penger. For skapergleden. For å si fra at de fantes og fordi det var en ledig plass til dem. Fordi det var spennende og fordi de gjorde opprør. Det så ut som de hadde det skikkelig bra.
I 1984 var det ikke noe Internett. Vi fire-fem fjortisene i Kristiansand som tente skikkelig på dette, hadde bare denne ene filmen som inspirasjonskilde og kunnskapsbase. Tror den het Beat Street. Vi jobbet etter hukommelsen. Det betydde at vi laget vår egen versjon av fenomenet graffiti. Det ble blandet med tegneserier, Edvard Munch, The Cure og Iron Maiden. Vi var mest interessert i tegningen og ikke så mye bokstavene. Vi ble også inspirert av den litt eldre lokale kunstneren Filip, som brukte gater som arena for ekspresjonistiske performance. Husker godt når han angrep Stortinget med tanks laget av gressklippere.
Vi var småtasser da. Ingen brydde seg så mye om hva vi drev med på våre marginale arenaer. Vi lagde ikke så mye og det vi lagde ble plassert på steder som åpenbart trengte forskjønnelse. Etter hvert ble folket sinte på taggere. Vi befant oss plutselig i denne skuddlinja. Det likte vi dårlig og fant andre uttrykksmåter. Jeg begynt å male på lerret igjen. Så ikke poenget i å provosere andre – det var ikke intensjonen med det vi drev med. I alle fall ikke hele tiden. Så gikk det noen og tjue år.
Det er noen år siden jeg fant tilbake til street art. Det ensidige negative mediefokuset på graffiti og tagging er dempet. Folket er mer positive. Det er mulig å lage noe igjen uten å bli møtt med sinne. Det frigjørende ved å skape stor-format utrykk i det offentlige rom er helt fantastisk. Jeg begynte igjen, med å lage skulpturer av trær og kvist som ble hogd ned på Odderøya. Ideen var å beskrive dyrene som hadde mistet beite eller et område til vedhogst eller “forparkning”. En slags oppsirkulering av kvisthaugene som lå der og råtnet. Det fortsatte med gradvis med mer maling med sjablonger og frihåndsmotiver. Både på vegger (lovlige) og på lerret. Det var godt å være tilbake.
11. juni er det åpning av Gadekunst 16. Det er Kristiansand Gadekunstlaug som er arrangør. Arrangementet ble gjennomført for første gang i fjor av en håndfull ildsjeler.
I år blir miljø og forbruk tema for enkelte av kunstverkene. I traseen fra undergangen på Gartnerløkka via Nybyen, SKMU/AKS, Frk Larsen, Gravane og Odderøya vil du kunne oppleve mye forskjellig gatekunst. Lokale, nasjonale og internasjonale gatekunstnere bidrar. Du kan se skulptur og malerier. Det er sjablongkunst, frihåndsmaleri, outings og graffiti. Det blir masse farger og former som gjør Kristiansand til en sterkere estetisk opplevelse. www.gadekunst.no #krsgadekunst
Jeg håper du tar turen den 11. Og gjør du ikke det, så er hele utstillingen tilgjengelig døgnet rundt hele året. Men skynd deg. Det kan hende at noen maler over noe du hadde hatt gleden av å se.