En gang, i en svunnen tid, sa en mann til meg – ”du må ha tid til å se på skyer!” Lykke som barn kunne være å ligge i gresset og se opp på himmelen. Gode minner om solvarm glede der luften, mettet med duft, kjærtegner huden og skyer glir forbi øynene og danner forgjengelige figurer, står risset inn i minnet for alltid.
Minner om enestående øyeblikk der vesener og figurer blir til og blir borte – øyeblikk, se og bevar – lukk øynene og bildet er risset inn i deg som et minne. Livet farer forbi. Gode og onde dager i følge, uten annen forklaring enn at livet selv er uforklarlig. I ett øyeblikk ligger du nede med brukket rygg og uten håp for framtiden, i et annet er du konge av verden og tror ikke et ord av det som sies om forgjengelighet og tap.
Vi fødes alene og vi dør alene. Det er ikke annet å gjøre enn å være tilstede og i absolutt avmakt over det uungåelige, elske. Når det så engang er en selv som skal fare, kan man håpe at noen sitter der og gir en hånden. Nærmere hverandre kommer man ikke enn dette. Dette øyeblikket, der én farer og en annen blir igjen, bekrefter mer enn noe annet at man er adskilt i sine egne liv – og alltid var.
Hvor mange mødre med sitt døende barn i hendene har ikke bedt til sin Gud om å få fare i sitt barns sted. Like ufravikelig sitter hun igjen med minnene når barnet har reist. Men – og det er et stort men – vi bøter på avstanden med kjærlighet, tillit, hengivelse, oppriktighet, omsorg, mot, sårbarhet og håp. I noen gylne øyeblikk i livet faller brikkene på plass og man kjenner på en vidunderlig måte at man med sin lille stemme er en del av en større sammenheng.
Mennesker kjenner det når de slipper seg ned i kjærlighet til noe eller noen. Langsomt lærer barnet om tap og smerte – og om håp – i reisen fra mors favn, ut i ensomheten – og tilbake. Til alle tider har mennesker uttrykt seg på ulike måter. De har gjennom ord, berøring, blikk, bilder og bevegelse prøvd å komme litt nærmere hverandre. Trangen til ikke å gå alene gjennom tiden har gitt oss ”uttrykket” som verktøy til å nå ut av egen isolasjon.
Musikk, litteratur og andre over tid bestandige uttrykk, gir emosjonell kontakt med mennesker, både i og utenfor tiden. Å arbeide med musikk, skapt av samtidige stemmer, eller komponert generasjoner tilbake i tid, gir oss mulighet til å oppleve øyeblikk der tråder går gjennom tiden. Når vi – barn, ungdommer og voksne går sammen om å i øyeblikket puste, danse og synge, oppstår mirakelet igjen og igjen: Våre alles små og store stemmer forenes i noe som blir større enn oss selv og som går utover tiden.
Uttrykket oppfattes helt alene – i fellesskap. Alle legger det de selv føler for inn i den store sangen. De leter etter hverandres stemme, de puster og danser i samme tid. Akkurat som tareskogen beveger seg samtidig i flukt med havets bevegelser, beveger den enkelte musikers stemme seg usynlig sammenvevd i tid og rom med andre musikeres stemmer – og som havet med tareskogen omslutter og leder musikken oss alle dit den selv vil.
Musikk er velviljens uttrykk, der de lykkeligste øyeblikkene oppstår når alle deltar på egne premisser og ens medspillere strekker seg etter å se nettopp det du bringer inn i øyeblikket og lengter etter å gjøre det til sitt eget. Fordi musikken er øyeblikkets kunst er minnet av den det eneste avtrykket som settes. Minnene er trolig like mangetallige som antallet mennesker til stede da de ble skapt.
Innerst inne kan vi aldri vite om ordene vi sender ut når vi vil gjenkalle et minne, strekker seg lenger enn til at man vet at man var der sammen, delte øyeblikket og opplevde – ikke hva øyeblikket eller opplevelsen var. Når barn ser på skyer, er det like mange minnesavtrykk som det finnes barn til å se – om det så bare var én sky på himmelen kan man aldri vite om barna som så denne skyen likevel så det samme…
Les også: