I år har jeg brukt hele 22. juli til å lese høyreekstreme kommentarfelt på nettet. Jeg har funnet mye sinne. Ekstremt mye sinne. Mye hat. Lite faktakunnskap. Og mye feilinformasjon. Først og fremst har jeg likevel funnet frykt. En frykt som blir forsterket av at mange lukker seg inne i fora der de utelukkende diskuterer med likesinnende. Bildet av den farlige innvandreren forsterkes av hver eneste post og kommentar.

Frykten for det ukjente kan bo i oss alle. I vår har jeg hatt jevnlige møter med 15 flyktninger i forbindelse med arbeidet til Anne Franks søsken. Ikke en eneste gang har jeg kjent på frykt i møte med disse fine og sterke nye landsmennene våre. Noen ganger kranglet vi så fillene føyk, men alltid med en bevissthet om at nettopp dette er noe av det vakreste med Norge: Her er det lov å være uenige – og å si det høyt.

Da jeg skulle ut og møte en Odins soldat for første gang, var jeg imidlertid livredd. Ville denne store, sterke mannen i svart hettegenser ønske å skade meg for min grunnleggende tro på et multikulturelt samfunn?

Frykten min var ubegrunnet. Jeg møtte et menneske med et brennende samfunnsengasjement. En mann som ville gjøre Norge til et bedre land å leve i. Et menneske som hadde andre forslag enn meg til løsninger på samfunnsproblemer, men som var villig til å diskutere alt vi var uenige om. En ting var vi også helt enige om: Alle som bor i Norge må respektere norsk lov – enten de går med hettegenser eller hijab. Etter en times samtale var vi til og med enige om at flyktninger med reelt beskyttelsesbehov må ha krav på opphold i Norge.

Verden er uoversiktlig og kompleks. Det er fristende å forenkle virkeligheten. Dele verden inn i oss og dem. De onde. Og oss snille. Så enkelt blir det aldri. Vi er alle mennesker formet av erfaringene våre. Vi har muligheten til å ta gode og dårlige valg. Vi skal dele en jord. Å bygge murer og stenge grenser er ikke en langsiktig løsning. 65 millioner mennesker er på flukt. Hva er verdiene våre verdt dersom de bare gjelder noen få, heldige utvalgte, født på riktig sted til riktig tid – med riktig hudfarge?

Vi ønsker å bekjempe ekstremisme. Det samme ønsker menneskene som har flyktet fra den. Vi skal aldri akseptere at demokratiet vårt ødelegges. Men demokratiet vårt mister sin verdi om det ikke gjelder alle mennesker – uansett religion, hudfarge eller seksuell legning,

La oss bli flinkere til å snakke med dem vi er uenige med. Det er krevende, men det er også tvingende nødvendig. La oss kjempe mot lukkende parallellsamfunn og religiøse privatskoler av alle slag. La oss kjempe for ett, åpent, inkluderende og fargerikt Norge. Og la oss for all del ikke slette folk fra vennelistene våre fordi vi er uenige med dem. Jeg nekter å gi opp troen på at mer dialog gir mer forståelse.

De fleste valg er et valg mellom frykt og kjærlighet. Størst av alt er kjærligheten.