Folk som man i gamle dager ville kalt «silkeramp» (menn fra øvre samfunnslag som oppfører seg pøbelaktig) er i ferd med å skape parallellsamfunn på nettet, der definisjonen av ytringsfrihet er å stille klokka tilbake 80 år, publisere og forsvare rasistiske tegninger, tillate begreper som «brillejøde» og «nigger» og kose seg over sexistisk hets mot kvinnelige meningsmotstandere som Angela Merkel eller Kari Jaquesson.

For deretter å sutre og offerforklare seg når de åpenbare overtrampene blir påpekt, eller når Facebook sletter innlegg som bryter med minst to av nettsamfunnets regler.

På samme måte som med Donald Trump og Sarah Palin, er den mest effektive observasjonsmetoden av dette parallellsamfunnet å bare la kamera gå, og følge med på hva som blir sagt. Her er det lite selvsensur, så det oppstår en slags automatisk satire der både åpne og tilslørte holdninger avdekkes av kommentatorene selv.

Debatten kom fram fra Facebook-mørket da en ukjent kunstner ved navn Thomas Knarvik tegnet den svensk-iranske riksdagspolitikeren og Utøya-overleveren Ali Esbati som apekatt, og fulgte opp med en apetegning av Haddy N’jie hengende i penisen til ektemann Trond Giske, med babyen deres også avbildet som ape. Facebook utestengte Knarvik midlertidig, det var ingen bombe, alle vet at nettsamfunnet har regler mot hets, rasisme og seksuelle fremstillinger.

Samfunnsdebattant Kjetil Rolness leverte en flammende forsvarstale for apekatt-tegningen av Esbati, i form av et lett absurd angrep på sin meningsmotstander:

«Og hans egen etnisitet gir hans anklager moralsk legitimitet, selv om det egentlig er snakk om en bøllete hersketeknikk som burde bekymre de som er opptatt av et inkluderende debattklima på nettet. Spør du meg, er rutinemessig, grunnløs brunbeising av motdebattanter primitivt, mens satiriske apetegninger tilhører sivilisasjonen.»

Så eksploderte det i kommentarfeltet:

«Klart Esbati spelar niggerrollen utan å vite det.»

«Ingen bavianer har noensinne fremmet så skadelige synspunkter som Esbati.»

«Jeg er enig i at å tegne Esbati som ape var dumt. Veldig lett å tenke rasisme da. Tegninger av homoseksuelle handlinger er bedre.»

«Figuren har en typisk bavianrompe, og Esbati virker omtrent like mannevond som en bavian.»

Det hjelper ikke at noen få motstemmer påpeker det innlysende:

«Å framstille en mann med minoritetsbakgrunn som ble jaktet på av en rasistisk terrorist for fem år siden som ape, er altså et tegn på sivilisasjon. Stay classy.»

Det hjelper heller ikke at Tino Sanandaji, svensk økonom og Esbati-kritiker på høyre fløy som ofte benyttes som «sannhetsvitne» av det norske Facebook-høyre, bekrefter at dette selvsagt dreier seg om rasisme – nå teller plutselig ikke hans stemme lenger («haverister» kan vel best oversettes med «tapere»):

«Det är oacceptabelt och rasistiskt att haverister målat Esbati som apa.»

Disse holdningene kommer ikke bare til syne der hvor diskusjonen starter med innvandringsrelatert stoff. Tankegodset kan dukke opp i en tilsynelatende uskyldig tråd om hvordan Kjetil Rolness er utpekt av Morgenbladet til «… en postmoderne person. Sammen med Sophie Elise, Erling Fossen, Karin Moe, Jean Baudrillard, Kjartan Fløgstad, Jacques Derrida, Linni Meister og Arild Linneberg.»

En historieprofessor uttaler seg umiddelbart:

«At ein brillejøde som Adorno hadde hatt sansen for fenomenet Linni Meister er eg heilt sikker på. Ho har ei nisje her …»

Samme historieprofessor har tidligere vært i hardt vær på grunn av Facebook-postinger som denne:

«Prøvde å gå på restaurant her eg bur. Naturligvis vanvittig dyrt. Den pakistanske restauratøren flirer hånleg mot meg. Du din jævla pakistaner har ikkje tippoldefedre som slåst for Noreg. Kom her som analfabet. Hater dykk med god grunn.»

Eller denne:

«La meg gjere ein einfalt døme på demokrati: Kven er for innvandring frå genetisk svake analfabetar frå Punjab?»

Facebook-høyre (må ikke forveksles med partiet Høyre, som holder en vesentlig høyere standard) er blitt et rølpete forum for universitetsutdannede mennesker, hovedsakelig menn mellom 40 og 60, som dyrker kun tre interesser: innvandringsmotstand, feminismekritikk og … (wait for it!) … Sverige-hat. Det sistnevnte innebærer en absurd svartmaling av alt som er svensk, samlet under paraplybegrepet «svenske tilstander».

«Det er pussig at Ali Esbati ikke har fått med seg forskjellen på svensker og nordmenn selv om han har bodd flere år i Norge. Der svensker er servile og konforme, er nordmenn det stikk motsatte.»

På med kameraet igjen. Av og til ligger rasismen mellom linjene, men ganske ofte er den klart uttalt:

«Er det noen som vet hva konsekvensen er av inngifte mellom fetter og kusine gjennom generasjoner? Er det en sammenheng mellom omfang/varighet av innavl gjennom generasjoner og IQ? Er det politisk ukorrekt å skrive om det?»

Og mange forstår ikke den helt grunnleggende forskjellen på å tegne en hvit og en mørkhudet person som ape:

«Du mener man kan tegne f.eks. Jonas Gahr Støre som en ape, og ikke Ali Esbati? Dette er ren og skjær rasisme.»

I tillegg til Esbati-tegningen, la altså Thomas Knarvik ut en tegning av Haddy N’jie og Trond Giske. Haddy N’jie ble tegnet som apekatt, hun henger i penisen til sin ektemann Giske, og Giske holder en apekattunge som liksom skal illustrere deres felles barn. En sunn provokasjon i en lettkrenket tid? En passende oppfølging til kommentaren som utløste noe så sjeldent som en rettssak om rasisme? Nærmere bestemt denne kommentaren, stilet til programlederen og musikeren Haddy N’jie på Facebook:

«Gratulerer har du klart å ligge deg til permanent oppholdstillatelse. Hvorfor kan du ikke ta med deg familien din å flytte tilbake til Afrika. Hvorfor kan du ikke vise såpas respekt, det er ikke krig der dere kommer fra. Din frekke motbydelige halvape. Kom deg ut av landet. Jævla Nigger.»

Igjen, det er bare å la kamera gå. Mannen som ble dømt for å legge ut denne meldingen på Facebook, forklarte seg slik i retten:

«Jeg la ut meldingen. Det var meningen å sende den til henne personlig, ikke legge den ut offentlig. Jeg følte jeg måtte sende meldingen.»

Mannens forsvarstale er som et ekko fra ekkokammerne på nettet – også de som er befolket av mennesker som kan stave «xenofobi»:

«Fremmedfrykt er helt naturlig og like viktig som immunforsvaret. Vær stolt av din fremmedfrykt, det er jeg!»

«Enda en med “mørk hud” som føler seg krenket, og som ikke har noen grunn.»

Tilbake til tegneren Thomas Knarvik. Han fremstilles som offer for sensur, tydeligvis utøvd av Facebook, islamister og venstreekstremister:

«Samtidig oppfordrer jeg Knarvik til å ta hensyn til seg selv. For det vil kreve en enorm energi å stå imot koalisjonen av islamister og venstreekstreme.»

Men: Thomas Knarvik er irrelevant. Hans tegninger av Ali Esbati, Trond Giske og Haddy N’jie er ikke poenget; det vil alltid finnes «provokatører» med mer oppmerksomhetsbehov enn talent. Det er mottakelsen av tegningene hans, og hvordan denne mottakelsen føyer seg inn i den nye anti-antirasistiske trenden, som er interessant. Selv om kommentarfelterne klarer å snu på flisa:

«Er det ikke de som kritiserer tegningen for å være rasistisk som egentlig er rasistene her?»

Denne og mange av de andre uttalelsene kunne ha vært ufrivillig tragikomiske. Facebook-veggen som autosatire-maskin. Men selv om man kan le av Trump og Palin når de kompromitterer seg selv på TV, er det ikke like morsomt lenger når de nærmer seg reell makt. Det samme gjelder den nye norske elite-rasismen: Man kunne ha moret seg over absurditetene som et marginalt fenomen utøvd av middelaldrende, velutdannede menn med for mye fritid. Men det er dessverre et faktum at tankegodset fra nettet siver inn i virkeligheten, langt inn i mainstream.

En annen konsekvens av forsøplingen av debattkulturen og perverteringen av ytringsfrihetsbegrepet, er at overtrampene nødvendiggjør sanksjoner, som utestengning fra Facebook. Dette skjer av nøyaktig samme årsak som at vi har fotobokser og promillekontroller på veiene: Når noen råkjører, enten fordi de ikke forstår de mest grunnleggende kodene for sosialt samspill, eller velger å heve seg over dem, nødvendiggjør dette restriksjoner som potensielt kan begrense alles frihet.

Undertegnede har bevisst latt være å benytte rasismebegrepet i debatter, fordi det kun bør brukes når det er helt nødvendig, og helt uomtvistelig er korrekt. Nå er vi dessverre der. Når ytringsfriheten benyttes som legitimering av pøbeloppførsel, har man misforstått noe helt grunnleggende. Derfor må parallellsamfunn på nettet tas på alvor, også de nye variantene befolket av mennesker fra «de øvre sosiale lag». Men det kan ta tid. For, slik en av de ivrigste kommentatorene formulerer det:

«Det er mye vi ikke forstår. I hvert fall de fleste av oss.»

Erik Honoré (født 11. 12. 1966) er musiker og co-kunstnerisk leder for Punkt-festivalen i Kristiansand. Han har samarbeidet med musikere som David Sylvian, Jan Bang, Jon Hassell, Brian Eno/Peter Schwalm, Nils Petter Molvær, Sidsel Endresen og Velvet Belly, og gitt ut soloplata “Heliographs” og duoalbum sammen med Greta Aagre og Jan Bang. Han har også skrevet tre romaner publisert av Gyldendal, og skrevet film- og teatermusikk.

Les også av Erik Honoré: