Det var en gang en 17-åring som lot det lange håret sitt dekke hele ansiktet. Ingen fikk se hans ansikt. Ingen fikk møte hans blikk. Jeg møtte ham tre ganger.

Målet var et intervju om hvordan det perioder var å være innlagt på en avdeling i psykisk helsevern. Første gang møttes vi på Kaffestova. Han kom inn. Jeg skjønte det var ham med det samme. Vi pratet i to timer. Hele samtalen hang det lyse krøllete håret ned foran øynene hans. Han viste meg ikke sine øyne. Han viste meg ikke sin sjel.

Den andre gangen møttes kom han rett mot meg i parken der vi skulle møtes. Jeg tenkte at han dermed skimtet mitt ansikt, selv om jeg fremdeles ikke fikk se hans. Den tredje gangen vi møttes, gikk praten lett. Det var som om krøllene foran ansiktet formet seg til et smil. Etter to timer, like før vi skulle skilles, løftet han hånden, skjøv noe av håret til side og viste meg halve sin sjel. Jeg glemmer aldri kraften av tilliten som spredte seg mellom oss.

Noen ganger tar det tid å finne tillit nok til å vise og være den vi er. Jeg tenkte at ha måtte ha gode grunner til å skjule sitt ansikt. Om jeg hadde hatt en rutine, metode eller regel som hadde fått meg til å si: – Jeg kan ikke prate med deg før du tar håret vekk fra ansiktet, hadde han gått med det samme. Og vi hadde gått glipp av et møte ingen av oss kan glemme.

Vi vet så lite. Håret hadde lagt seg tettere og tettere for å beskytte seg mot ny avvisning, nye påkjenninger, men også for å bevare det fineste i seg. Det innerste ukrenkelige punktet av menneskelighet. Noen ganger er det langt inn til de smertefulle sannhetene. Langt inn til hjertet av gull – der alle tapre forsøk og varmende nærvær, er smeltet inn.

To år etter våre treff, fikk jeg melding fra Fredrik: «Kan du være referanse for meg på en jobb jeg har søkt?» Noen ganger kan man kjenne seg oppdaget av en fremmed. Det er ikke alltid antall timer, dager og år man omgås som forteller om noen har fattet litt av dybden og storheten i den man er. Møtet levde ikke bare videre i Fredrik. Jeg tenker ennå på hvordan jeg kan erverve meg hans evne til å ta vare på hjertet sitt. Takk, Fredrik!