Hvem er den ensomme mannen som bor vegg i vegg? Hva gjør han inne i leiligheten sin hele dagen? Hva med den unge kvinnen som bor tvers over gaten? Hun som stadig kommer med nye blåmerker i ansiktet og på kroppen. Hvor godt kjenner vi egentlig menneskene i livet vårt? Venninna som bestandig er positiv og glad, kollegaen som alltid sitter og snurrer på klokka rundt håndleddet og kaster nervøse blikk rundt i rommet, kameraten til samboeren din som farer opp for den minste lille ting og alltid er den som havner i slåsskamp på byen, og den lille jenta i klassen til sønnen din som ofte sitter med tomt blikk og stirrer ut av vinduet i klasserommet. Hvem er de egentlig? Hva er deres historie og hvordan har den formet dem? Hvilken indre kamp kjemper de?
Det er det vonde og mørke i menneskers liv jeg skriver om i bøkene mine. Hemmeligheter mennesker ville ofret mye for å holde skjult for omverdenen. Låse bort på trange, kalde loft og kaste nøkkelen i sjøen. Men disse historiene er viktige for å skape forståelse. For å møte mennesker på en bedre og mer respektfull måte. Alle har vi opplevd ting i livet som har preget oss på godt eller vondt. Livet byr på utfordringer og hvordan vi håndterer disse, avhenger av historien vår, erfaringene vi har gjort oss tidligere.
Fascinert av seriedrapsmenn
Fascinasjonen min er størst for mennesker som begår grufulle handlinger som drap, tortur og mishandling. Særlig seriedrapsmenn vekker både nysgjerrighet og harme i meg. De som dreper igjen og igjen, tilsynelatende uten anger. Hvor gikk det galt i utviklingen deres? Hvordan ser historien deres ut hvis man plukker den fra hverandre, bit for bit som i et puslespill? Hva vil vi finne? Og vil vi tåle det vi finner? Ved å ta blant annet drapsmannens perspektiv når jeg skriver, forsøker jeg å synliggjøre all smerten, alle tapene, svikene og skuffelsene denne personen har opplevd. Dette for å prøve å forklare, ikke unnskylde, hvordan mennesker kan drives til å utføre så kalde og grufulle handlinger. Forsøke å sette søkelyset på hvor det gikk alvorlig galt for denne personen. Hvordan både arv og miljø påvirker oss.
Blir grusomme handlinger utført av egen fri vilje eller er det noe i genene som avgjør om noen blir drapsmenn? Den kanadiske psykologiprofessoren Robert D. Hare har forsket på psykopater og seriedrapsmenn i en årrekke. Han startet med å kartlegge psykopaters grunnleggende personlighetstrekk, med hovedvekt på deres manglende evne til empati. Professoren utførte et eksperiment på en rekke seriedrapsmenn der hjerneaktiviteten deres ble målt. De ble vist flere ord, både ekte og oppdiktede, og deretter bedt om å peke på forskjellen på dem. Flere av ordene var såkalte “følelsesladde ord” som vil vekke en reaksjon hos leseren. Men de som deltok i eksperimentet derimot, viste ingen følelsesmessig forskjell på ord som “voldtekt” kontra “bord”.
Genfeil kan gi voldelig adferd
Professor James H. Fallon ved Universitet i California er anerkjent for sine analyser av hjerneskanninger. En studie av hjerneskanninger av drapsmenn avdekket at de alle hadde skader på hjernebarken over øynene. I tillegg viste de mangler på området som styrer menneskers urinstinkt, som temperament og impulsivitet. Videre forskning, spesielt på en familie der mennene var kjent for sin voldelige atferd, viste at de alle også manglet et spesielt gen, MAOA-genet. Personer som mangler dette genet fremstår som mer voldelige enn andre. Signalstoffene i hjernen blir ikke like effektivt nedbrutt som hos personer med dette genet.
Er det med andre ord genene som avgjør hvem som blir drapsmenn? Psykopater finnes i alle samfunnslag, ikke minst finner man mange psykopater i høye stillinger i anerkjente firmaer verden over. Psykopatiske kvaliteter er nemlig ofte de samme kvalitetene som en god leder besitter: Karisma og sjarm. De færreste psykopater blir imidlertid drapsmenn. James H. Fallon er overbevist om at oppvekst og miljø spiller en minst like viktig rolle som hjernen og genetikk i spørsmålet om hvorfor noen blir drapsmenn og andre ikke. Dersom man har psykopatiske trekk og i tillegg har hatt en vanskelig oppvekst, er man mer utsatt for å ende opp som en drapsmann. Mange av dem som begår drap har hatt en vond barndom. De har ikke opplevd den nødvendige tryggheten og ikke fått gode tilknytningserfaringer til sine omsorgspersoner, som er av avgjørende betydning for utviklingen, og særlig utviklingen av følelser. Helt siden Sigmund Freuds psykoanalytiske teori revolusjonerte vår tenkning om barndommens betydning, har vi godtatt at de første leveårene bestemmer mye om hvordan resten av livet blir.
Symbolsk hevn
Ifølge psykiater Dorothy O. Lewis har mange seriedrapsmenn opplevd seksuelt misbruk. Drapsofrene kan representere en symbolsk hevn overfor overgriperen, eller motsatt; drapsmannen identifiserer seg med den som torturerer, og han har nå makten og kontrollen. Enkelte psykiatere opererer med en såkalt morshat-teori. Seriedrapsmenn tar hevn for misbruket foreldrene utsatte dem for ved å plassere sin egen aggresjon over på surrogater som ligner foreldrene – ofte moren – enten utseendemessig eller i væremåte. En drapsmann som går etter prostituerte, hevner seg kanskje på moren som han oppfattet som løsaktig. Seriemorder Henry Lee Lucas inkluderte sin mor blant ofrene. Da han var liten, kledde moren ham i jenteklær og tvang ham til å se på hennes seksuelle aktiviteter.
Mange seriedrapsmenn er imidlertid ikke klassiske psykopater, men har derimot evnen til å nøytralisere enhver skyldfølelse de måtte ha. De kategoriserer andre; de menneskene de bryr seg om og behandler med respekt, og de som de ikke har noe forhold til og derfor kan gjøre til ofre uten at det vekker anger. I følge psykiater Robert Jay Lifton, hadde de nazistiske, medisinske forskerne, som utførte eksperimenter i Auschwitz og andre konsentrasjonsleirer, en form for gruppering av sine aktiviteter, holdninger og følelser. Forskerne utviklet to separate selv. Et selv som gjorde jobben med eksperimentene på fangene, og et annet selv som levde resten av livet utenfor leiren. På denne måten, uavhengig av hvor sadistisk jobben de hadde var, var de fortsatt i stand til å se seg selv som kjærlige ektemenn, fedre og respekterte forskere. Dette kalles Compartmentalization. Compartmentalization forekommer hos vanlige folk også. En sjef kan for eksempel behandle sine ansatte svært dårlig, mens han er en kjærlig familiefar hjemme. Dehumanization innebærer at enkelte har evnen til å fokusere på at ofrene ikke er mennesker. Forskerne i Auschwitz overbeviste seg selv om at fangene de forsket på ikke var mennesker. Jødene ble sett på som en sykdom eller en plage som måtte utryddes til fordel for landets helse. De ble sett på som forskningskaniner som uten problemer kunne ofres for medisinsk vitenskap. Ved å tenke slik, overbeviste de seg selv til å tro at de faktisk gjorde noe godt for samfunnet.
Onde handlinger, ikke onde mennesker
Mennesker er ikke født onde. Erfaringer og opplevelser særlig de første leveårene, er med på å påvirke et menneskes utvikling, som for eksempel de kognitive og følelsesmessige utviklingsområdene. En som ikke har lært andre måter å håndtere sinnet på enn ved og sloss, vil naturligvis fortere havne i konflikt enn en som har hatt en stabil oppvekst der han eller hun har lært andre strategier for å få utløp for følelser som frustrasjon og sinne. Vi mennesker møter ofte situasjoner som reaktiverer vonde følelser knyttet til lignende erfaringer fra tidligere, og da er våre reaksjonsmønstre avgjørende for hvordan vi håndterer dette.
Samtidig påstår jeg ikke at alle som begår eksempelvis drap, har hatt en vond oppvekst. Jeg velger heller å snakke om onde handlinger, ikke onde mennesker. En vond barndom eller lignende er ingen unnskyldning for grusomme handlinger, men det kan være en forklaring. Er det noe vi mennesker har et enormt behov for, så er det nettopp å finne en forklaring på ting, motivet. Slik vil vi ofte lettere kunne akseptere.
Referanser:
Fox, James Allan & Levin, Jack: Extreme killing: Understanding Serial and Mass Murder, Sage Publications, 2005
Moe, Anette: Dødssynd, Publica Bok, 2009
Moe, Anette: Skjebnens harde hånd, Publica Bok, 2011
Dokumentarserie: «Are you Good or Evil?», BBC knowledge, 2011
Anette Moe (34) fra Øvrebø er tvillingmamma, jobber som sosionom, og har videreutdannelse innenfor human resources (HR). Hun debuterte som krimforfatter i 2009, og har utgitt to kriminalromaner, Dødssynd og Skjebnens harde hånd. I mars 2016 utgis hennes tredje kriminalroman, Tause ofre. Hun er opptatt av å synliggjøre mulige bakenforliggende årsaker til råskapen man møter i bøkene hennes.