Er det ikke vi prestasjonikere mellom 40 og 55 som har skapt Generasjon Prestasjon? Er det ikke vi som har bedt om det SYKT PERFEKTE? Nå kan vi bare håpe på at GenerasjonRelasjon er i ferd med å reise seg.

Den siste Ungdata-undersøkelsen her i Norge forteller om unge som lider under press til å prestere, ja, men den forteller også om unge som sliter psykisk – som opplever ensomhet og savner tilhørighet. I stedet for å gi den oppvoksende generasjon ansvar for uhelsen, er det vi som har skapt dem gjennom våre kravstore og vurderende blikk, som burde gå i oss selv.

Er det ikke vi som satte vurderende blikk på dem i stedet for de betingelsesløse gode blikkene som kunne elsket fram utforskertrang, lekenhet og feilbarlighet? Er det ikke vi som krevde at de ble til noe i stedet for å elske fram den de ER? Det er våre blikk og krav som bidro til å gjøre den oppvoksende generasjonen stresset og gav dem følelsen av å ikke være gode nok. Vi glemte at sårbarhetene og styrkene vandrer sammen i det som blir et godt nok menneskeliv.

Hva gjorde vi lykkejagende prestasjonikere når vi ba barna som vokser opp om å finne seg selv, bygge seg selv og klare å stå på egne ben? Jo, vi lot dem være det de er – kompetente. Det er bra. Men vi glemte at ingen klarer seg alene. Vi kappet dessverre samtidig av det andre benet vi trenger for å få et godt liv: Den andre. Relasjonen.

Vi undervurderte fellesskapet, feilbarligheten og smerten som livsingredienser alle må forholde seg til. Vi ble så selvhjulpne at de andre forsvant. ”Ta vare på deg selv,” ble en ofte gjentatt setning. Mens det vi trengte å høre var: ”Hvordan kan jeg være med å ta vare på deg?” Fellesskapene ble av vår generasjon erklært dogmatiske og kjedelige. Scenen ble derimot åpnet: Det var på den de som vokser opp, skulle bli til NOE, ikke noen. Det var på scenen de skulle prestere, framfor å samspille, før terningkastene ble trillet, og dommen kom: Ikke god nok.

Det var vi som introduserte dem for sammenligningen. Det var vi som retusjerte motebladbildene. Det var vi som satte de vurderende blikkene i dem og sendte dem ut av konkurransene. Det var vi som gav dem tablettene for å dempe smerte.

Det var vi som snakket om slanking så barna som speilet seg i oss, ikke kunne unngå å høre. Det var vi som beskuet egen navle så lenge at vi glemte å løfte blikket til den andre og bygge vennskap. Det var vi som måtte på trening i stedet for å sette oss ned og ta en kopp te med 14-åringen.

– Jeg tror Generasjon Relasjon er i ferd med å reise seg, skriver Eva Dønnestad. Foto: Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix

Det var vi som skapte generasjon prestasjon. Nå kommer utslitte, stressede, redde sønner og døtre av oss prestasjonikerne som skapte dem, og ber om nåde. Ber om hjelp til å takle livet. De kommer til lærere, helsesøstre, foreldre, psykiatere, leger, familieterapeuter, psykologer og fritidsledere.

De ber ikke om diagnoser, analyser eller mer kunnskap. De ber om varme blikk, godhet, tid og mulighet for å feile og bli elsket, tross sine skavanker. De ber om et ansikt, en relasjon.

Og vi legger hodene i bløt i et forsøk på å få hjertene i brann. Vi prøver å finne kunnskap i nyere forskning. Vi kurser og kaver for gjenskape verdien i RELASJONENE – i håp om å reparere noe av alt det brutte og skadede.

Vi kommer aldri helt unna vurderingen, men vi tåler mer av den når vi også har steder med blikk som tar oss som vi er. Undrende, aksepterende, positivt nysgjerrige blikk inviterer til lekenhet. Vurderingen kan gjøre oss usikre, og da stopper leken.

Hva er det vi ikke klarer å gi barn og unge? Kunnskap er det nok av, hvorfor klarer vi ikke å omsette den til gode menneskemøter? Mange voksne har som mantra at de må SE barnet. Jeg fikk meg en tankevekker da 17-åringen frimodig kommenterte: ”Det kommer helt an på åssen du ser, det.” Et barn blir til i våre blikk.

Hva er det barn og unge trenger? Betingelsesløs kjærlighet.

– Vi vet hva som virker, sa Dr. Howard Bath, som er kjent verden over for å samle forskning på hva som hjelper i møte med barn og unge som har det vondt: ”Vi må gjøre barn trygge. Beskytte fra farer. Gjøre dem trygge på at vi rommer hele dem og det livet de lever. Så må vi legge til rette for å bygge relasjoner og skape tilhørighet. Deretter må vi finne ut hvilke ressurser de har i seg av strategier for å takle livet og leve med det som er vondt, og hva vi kan hjelpe dem med.”

Noe er på gang. Unge mennesker begynner å finne hverandre, finne sammen for å hjelpe hverandre ut av ensomheten. De deler, finner forståelse og trøst. De forsøker gjennom uttrykk de både har kontroll på og ikke kontroll på – å frigjøre seg fra prestasjonskravene. De gjør et stille opprør mot livet som ikke har riper. De ønsker å bli til i hverandres gode blikk, ikke i sitt eget speilbilde.

Jeg tror GenerasjonRelasjon er i ferd med å reise seg. Og vi prestasjonikere? Vi må følge godt med – i håp om å finne tilbake til det vi mistet: Det betingelsesløse og lekenheten som bygger relasjoner.