Dette innlegget ble først publisert i Lokalkulturen 1. oktober 2017.
BLOGG: “Dette er den beste bursdagen jeg har hatt i mitt liv!” Disse ordene jublet min sju år gamle datter etter å ha feiret dagen sin sammen med klassevenninnene for noen uker siden.
Vi hadde karnevalbursdag. Min datter fikk kle seg ut som en av sine heltinner, Harley Quinn. Dollet opp i de berømte blå og rosa Harley Quinn-museflettene og med fult kostyme, løp hun rundt i skolens gymsal og lekte sammen med sine venninner. Det var latter, jubel og sang hele festen.
Dette er andre gang hun feirer barnebursdag. Sist gang var i forfjor, da hun gikk siste året i barnehagen. Omstendigheter gjorde det slik at vi ikke fikk feiret i fjor. Derfor var hun ekstra glad for å kunne feire med vennene sine i år.
Etter bursdagen i barnehagen, ble jeg sittende og tenke en del. En av hendelsene som festet seg mest var under gaveåpningen. En av guttene hadde med seg en konvolutt med en 50-lapp. Han var så stolt over å gi fra seg denne 50-lappen. Han strålte da hun endelig åpnet hans gave. 50-lappen bar derimot et preg over seg. Et preg man kun kjenner igjen hvis man selv har sittet i hard økonomisk slit. Den var krøllete og slitt. Det var tydelig at mor har holdt godt fast på denne seddelen. Nå måtte hun gi den i fra seg slik at sønnen kunne delta på bursdagsfeiring.
Denne episoden satte seg i meg. Og enda verre følte jeg det dagen etter, da alle de flotte gavene min datter hadde fått, ikke var så spennende lenger. Pakkerushet hadde gitt seg, og nå var det ikke så nøye med de nye tingene hun hadde fått lenger.
Hvor mange foreldre hadde måtte grave dypt i lommeboka for å klare å finne frem nok penger til en gave, slik at barnet deres ikke skulle bli ekskludert?
Ifølge barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (bufdir) lever en av ti barn under fattigdomsgrensa. Dette er et veldig høyt tall, og oddsen for at ett av disse barna befinner seg i barnehagen eller klassen til barnet ditt, er høy.
Da det begynte å nærme seg bursdagen i år, dukket hendelsen fra barnehagen opp i hodet mitt. Fordi jeg selv nettopp har vært igjennom ganske harde økonomiske tider, kjente jeg det ekstra på kroppen. Jeg vet hvor mye det koster å skulle avse noen kroner til bursdagsgave, når man ikke har noen kroner å avse. Jeg vet hva det vil si å ligge våken på natten og bekymre seg over hvordan man skal klare å skrape sammen nok penger slik at ens barn ikke må gå glipp av atter en bursdag. Det er en sånn vond bekymring som jeg selv føler burde være helt unødvendig – det er jo ikke gavene som skal stå i fokus når barna skal samles til fest, det er vennskapet og samholdet.
Derfor bestemte jeg meg for å lufte en idé for min datter. En dag mens vi gikk og snakket om bursdagen hun snart skulle ha, spurte jeg henne om hun syntes det hørtes ut som en fin plan at barna som skulle komme, ikke tok med seg kjøpte gaver, men heller laget gaver til henne. For eksempel kunne de jo perle eller tegne fine tegninger til henne. “JA!” utbrøt hun umiddelbart. “Kanskje de kan plukke blomster til meg også? Jeg er så glad i blomster!”.
Så da ble det slik. På invitasjonene vi sendte ut, presiserte vi at vi ikke ønsket kjøpte gaver, men heller at jentene skulle lage noe selv.
Da dagen endelig kom, var det fullt hus. Alle de ti inviterte jentene møtte opp i fine kostymer og med flotte, hjemmelaget gaver. Under gaveåpningen nærmest sloss jentene om å få gitt fra seg gavene sine. De var så stolte over alt de hadde laget, og jeg måtte lese høyt hva hver og en hadde skrevet til min datter.
Jentungen gispet i beundring for hver tegning, blomst, og hjemmelaget nips hun fikk. Hun var så glad for alt vennene hadde laget kun til henne. Og det er ikke rart, for det var noen veldig kreative og flotte ting hun fikk.
Inntrykket jeg nå sitter igjen med er at tanken jeg har hatt om at gavehysteriet i barnebursdager er bortkastet, stemmer. Det er blitt en konkurranse i å gi den flotteste og dyreste gaven. Det er konstruert av oss voksne og egentlig helt uvesentlig for barna. For barna spiller det ingen rolle om gaven de gir bort kostet 200 kroner, eller om den var gratis, fordi de har laget den selv.
Jeg avslutter med sitatet jeg startet med: ”Dette er det beste bursdagen jeg har hatt i mitt liv”. Disse ordene bekrefter hun når hun fortsatt, tre uker etter bursdagen, setter seg ved spisestua og kikker på alle de flotte tegningene og nipset hun fikk. Dette har jeg ikke opplevd at hun har gjort tidligere. Gavene har stort sett mistet sin verdi kort tid etter at de er åpnet. Denne gangen ser jeg at verdien er varig.