Men det må nevnes at jeg ikke er typen til å ligge på ei strand og svette i dagevis. Jeg vil helst inn i jungelen og hoppe fra tre til tre, utforske smale, kronglete stier og bortgjemte perler. Men etter jeg fikk barn, har ”sliten etter ferien” fått en helt ny betydning.

I går var første dagen hjemme etter ei drøy uke på reisefot med utallige timer i bil og camping ulike steder. Siden mannen er offshore ble han ikke med denne gangen. Hele storfamilien på min side, og da mener jeg hele, ni voksne (uten mannen min) med besteforeldre, tanter og onkler, og syv barn i alderen fire til tolv år, dro sammen opp mot hytta til min eldste søster og mannen i Møre og Romsdal. Vi tok oss god tid på vei vestover og koste oss masse. Men som aleneforelder på tur med tvillinger på fire år, visste jeg at jeg ville få nok å henge fingrene i. Jeg var derfor i tvil om jeg ville dra. Samtidig var det en unik mulighet til endelig å få tatt turen vestover igjen og det var plass til oss i bilene. Jeg visste også at jeg ville få mye hjelp av de andre. Og turen gikk overraskende bra, og ungene var storfornøyde.

Men i går dere, i går kom smellen! Med mannen fortsatt offshore håpet jeg på en rolig dag siden jeg ikke hadde mulighet til en liten mødretimeout om det ble for hett i heimen. Jeg kan love dere at dagen ble alt annet enn rolig. Jeg antar at all ranglingen og den ustanselige strømmen av godteriet på turen, først kicket inn i går. T’en i tvillinger kunne med fordel vært fjernet i går. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å forklare. De var ordentlig rampete, og det med vilje. De har ikke arvet moras pokerfjes, for å si det sånn. Jeg følte jeg ble utsatt for et mytteri av disse to små krapylene. Gliset gikk helt rundt da de så at de klarte å irritere meg. På en hvilken som helst annen dag ville jeg antakelig syntes dette var litt søtt, men ikke i går da jeg følte meg som en zombie på jakt etter krefter til å bevege armer og bein. Flaks for dem at de er så søte. Og de sloss! Oi, oi, oi, så de sloss!

Jeg hadde ikke det beste utgangspunktet å komme hjem til heller. Jeg hadde nemlig ikke rukket å vaske huset før jeg dro, og er det noe jeg virkelig verdsetter, så er det å komme hjem til et rent hus. Det holder med jobben med å pakke ut av alle bager og kofferter og få vasket berget av skittentøy, om man ikke i tillegg må rengjøre hele huset. Jeg tror jeg brukte ti timer på å bli ferdig. Jeg overdriver ikke! Halv ti om kvelden tømte jeg endelig vannet ut av vaskebøtta.

15 ganger startet jeg på rengjøringen, og 14 ganger ble andre ting plutselig mye viktigere å gjøre. Det var ikke slik at jeg lå på sofaen og sløvet, det hadde jeg ikke samvittighet til, men jeg måtte lage meg et ukjent antall kopper espresso, bade ungene, vanne blomstene, mekle mellom ungene, ta noen telefoner, lage noe mat (gleder meg virkelig til grillkongen min kommer hjem igjen), sjekke Instagram, Facebook og Snapchat, finne frem malesaker til ungene, mase ungene ut i det fine været for hundrede gang osv… Alt for å slippe å finne frem støvsugeren. Er det noe jeg virkelig hater så er det å støvsuge. Gjesp, så kjedelig det er! Og så den grusomme lyden! Og man gir fort opp når man rydder for å gjøre klart til rengjøring av gulvene, samtidig som ungene roter mens man holder på.

Vaskehjelp søkes. Tiltredelse snarest!

Anette Moe (34) fra Øvrebø er tvillingmamma, jobber som sosionom, og har videreutdannelse innenfor human resources (HR). Hun debuterte som krimforfatter i 2009, og har utgitt tre kriminalromaner, Dødssynd, Skjebnens harde hånd og Tause ofre. Hun er opptatt av å synliggjøre mulige bakenforliggende årsaker til råskapen man møter i bøkene hennes. Hun blogger også på authoranettemoe.weareunited.digital.