Så var dagen kommet. Jeg drar fra hjemlandet med 500 boxere som er handlet inn ene og alene for leiren i Nea Kavala i Hellas. Pengene som har gjort handelen mulig har blitt donert av venner, kjente og ukjente via en statusoppdatering på Facebook. Det er sommerfugler i magen og jeg er veldig glad for at jeg skal reise. Turen har allerede okkupert tankene mine i et par måneder, og nå er dagen med stor D endelig kommet.
Allerede på reisen nedover merker jeg hvor urettferdig verden er. Jeg kommer meg faktisk hele veien til Thessaloniki, med tre stopp på veien (København-Aten-Thessaloniki), uten å måtte vise pass eller ID-kort en eneste gang. Alt jeg trengte å gjøre var å gå til en skranke, si navnet mitt, blunke med mine blå vestlige øyne og vips så var jeg på vei.
Da jeg landet i Thessaloniki, fikk jeg tilsendt en adresse hvor de andre frivillige hadde samlet seg for å spise og drikke en øl eller to. Velkomsten var formidabel, det var som å møte gamle venner igjen. Dessverre var 16 timer reise og én øl nok for en sliten sørlending. Så det ble tidlig kvelden for meg.
Neste dag våknet kollektivet jeg har blitt innlosjert i til en tåkefull morgen. I huset er Nederland, Tyskland, Storbritannia, Danmark, Frankrike og Norge representert. Noen har ganske ordinære liv mens andre lever et mer alternativt liv. Vi har for eksempel det franske paret som snart reiser videre, på sykkel, gjennom blant annet Tyrkia og Iran. Eneste de har som mål er å være tilbake i Frankrike tidsnok til et bryllup i juli. Vi har noen som har sagt opp jobbene sine og skal være her i flere måneder, men vi har også sånne som meg som tar seg et par uker ferie og bidrar med det de kan.
Uansett bakgrunn og fremtidsplaner drar vi alle i samme retning. Alle er vi her for å hjelpe til, men også for å få nye personlige opplevelser. Jeg ville nok ikke valgt et kollektiv som min faste bopel i Norge, men her, med alle inntrykkene man får i løpet av en dag, er det veldig fint å dele tak med andre i samme situasjon. Eneste utfordring er andelen vegetarianere kontra oss kjøttetere, men vi får det til å fungere.
Første dagen gikk med til opplæring og varehusarbeid hvor vi sorterer donerte klær og tørrvarer. Dag to var atskillig mer spennende og utfordrende. Da fikk vi for første gang komme inn i leiren Nea Kavala og se med egne øyne det som har preget nyhetsbildet i snart to år. Leiren ligger på en nedlagt landingsstripe for fly og er lang og smal. Det er lite eller ingenting som skjermer mot vær og vind. Selv om sola står høyt på himmelen er det faktisk ganske kaldt.
Min første tanke var faktisk «dette var jo ikke så ille». Beboerne er innlosjert i ISO-bokser, små containere, som holder godt mot vær og vind. Boksene eller containerne har riktignok kommet på plass de siste månedene og tiden før omtales gjerne som «et rent helvete». Det var glovarmt uten mulighet for skygge om sommeren og iskaldt uten muligheter til å holde varmen om vinteren.
Jeg snakket lenge med en dansk jente som også jobbet her som frivillig i fjor sommer. Da bodde det et sted mellom 3500 og 4500 mennesker mot ca 700 i dag på samme område, hovedsakelig fra Syria. Alle i telt og svært lite fungerte like bra som nå. Søppel fløt, strømmen kom og gikk og teltene greide ikke å stå i mot den sterke vinden som ofte kommer plutselig på leirområdet. Hun fortalte meg at hun er glad for at forholdene er bedret betraktelig de siste månedene, men hun sa også at det er vondt å se at flere av de menneskene hun ble glad i for nesten et år siden, fremdeles er her. De skulle jo ikke det, de skulle videre og begynne sitt nye liv.
Man føler seg utrolig heldig når man står her. Jeg tenker på hvor mange tilfeldigheter som skulle til for at jeg ble meg og ble født i Norge. Frasen «vunnet i lotto» er oppbrukt, men samtidig svært passende.
Det er godt å se og høre at ting har bedret seg i leiren, men så innser man at folk jo ikke er her frivillig. Et fengsel kan være fint og fungere bra, men det er likevel et fengsel. Her om dagen fikk jeg vite at de fleste av beboerne i leiren har ventet mer enn ett år, noen opp mot 1,5 år, på behandlingen av søknaden sin. Mange er nå inne i siste fase, som betyr at de kun er en telefonsamtale unna å få vite hva som skjer med livene sine fremover. Jeg lurer på hvordan jeg hadde taklet å leve i ventemodus og uvisshet om min fremtid i 1,5 år? Ikke spesielt bra, tror jeg.
Beboerne i campen har flyktet fra krig og elendighet og nå står livene deres på vent i Nea Kavala i Hellas. Å vite dette gjør gjestfriheten vi opplever her i campen enda mer spesiell. Vi som jobber som frivillige spøker om at vi blir «gjestfrihetskidnappet» inn i containerne fra tid til annen. Da inviteres det gjerne til mat eller drikke og lange samtaler. I går inviterte like godt en syrisk familie absolutt alle fra Dråpen i Havet inn på middag, totalt 20 mennesker, klemt sammen i en liten container som huser en familie på fem.
Ut av et ekstremt lite kjøkken kommer mor med den beste maten jeg har spist på veldig lenge. Hvordan hun får det til aner jeg ikke, men all maten kommer på gulvet (ikke bordet) samtidig, alt er varmt og alt smaker fantastisk. Beboerne har ikke mye og lever svært spartansk. Men de deler velvillig med oss som har mer enn nok.
Jeg sitter igjen med masse inntrykk, og lurer på hvordan jeg selv og min egen familie hadde klart oss i denne situasjon. Hva hadde vi der hjemme gjort om vi plutselig ble tvunget på flukt og dyttet inn i noe som strengt tatt ikke burde vært en flyktningleir i utgangspunktet?
Det er fint å se hvordan folk tar vare på hverandre og greier å vise medmenneskelighet til tross for alt de har vært gjennom. Man kan jo nesten begynne å få litt troa på menneskeheten igjen, og det er egentlig ganske fint.
De neste dagene hører vi rykter om at det vil ankomme mange nye beboere. Vi er naturligvis veldig spente. Har vi nok klær og mat? Hvor mange vil komme? Mer spente er nok beboerne som allerede bor i campen. Kommer det folk som er fra samme land som oss? Er de hyggelige? Er det familier? Hva slags verdisyn har de?
Vi får dessverre lite info fra greske myndigheter og timeplanen vår må lages hver eneste kveld fordi det er tilnærmet umulig å planlegge noe som helst på forhånd. De neste par dagene blir uansett veldig spennende. Alt vi kan gjøre mens vi venter, er å smøre oss med tålmodighet, akkurat som beboerne.
Dråpen i Havet har tatt godt vare på meg her nede og viser en enorm styrke til tross for at det kun er besatt 1,5 stilling. Det er en gruppe mennesker som er 100 prosent dedikert til å gjøre en så god jobb som mulig med midlene tilgjengelig. For å sikre en viss forutsigbarhet så ber Dråpen nå om nye faste givere. Her kan du få vite mer.
Les også: