Allerede som 17-åring forlot hun lille Søgne om sommeren og reiste ut til det store utland på Interrail. Pengene hadde hun spart opp selv. Sommeren etter gjorde hun det samme. Jeg tror ikke det var helt vanlig å være så vågal på den tiden, året var 1972. Men det ga tydeligvis mersmak, for hun fortsatte sine reiser i en årrekke. Hun gjorde det faktisk til et liv. Hun stod kun stille for å ta seg en lærerutdannelse, ellers var hun på reisefot. Hun bodde i kibbutz i Israel hvor hun fikk diverse heteslag av å jobbe på åkrene, men sola kan ikke ha klart å skremme henne, for hun bestemte seg for å flytte til Zimbabwe for å jobbe som lærer der. Da hun fikk meg og mine søsken måtte hun begynne å tilpasse seg et mer stillestående liv. Da tvillingsøsknene mine, Leo og Linnea skulle bli født, flyttet hun tilbake til Norge.
Men hun tok verden med seg, og den gav hun til oss. Som suvenir fra alle verdens kroker hadde hun i en årrekke hamstret barnebøker fra fremmede land. Bøkene hadde annerledes skrifttegn, tegningene og papiret var annerledes, de til og med luktet annerledes. Ettersom vi ikke forsto hva som sto der, diktet vi.
Da vi tre barna var store nok, henholdsvis fire og seks år gamle, pakket hun oss, telt og soveposer i bilen og reiste Norges land på kryss og tvers, og siden dro vi ut i Europa. Mamma hadde åtte ukers sommerferie som lærer, og vi var på reise i fem av dem. Reiseutgifter sto hun for helt selv, som fulltidsjobbende og aleneforsørgende for oss tre. Jo eldre jeg blir, jo mer skjønner jeg hvilken hinsides planlegging som lå til rette for dette. Ferien vår gikk mest ut på å kikke på Monet-bilder, besøke vinslott i Loir Dalen, få en filosofisk innføring på Universitetet i Heidelberg, være på magiske steder som Mont-Saint-Michel og som belønning gikk vi i fornøyelsesparker for barn.
Jeg sendte nylig en sms til min søster for å spørre om jeg overdriver, svaret kom kort og konsist: “Museum i alle byer fra Skagen til Italia, og hvis vi klagde, så sa mamma alltid “dette vil dere sette pris på senere”.
Året jeg ble besatt av Anne Franks Dagbok, jeg leste og spurte, igjen og igjen, tok mamma oss med til Amsterdam og loftet Anne Frank hadde gjemt seg på. Mens mamma kjørte gjennom Europa gjenfortalte hun bøkene hun selv holdt på å lese. Den som gjorde utslettelig inntrykk var ‘De Elendige’. Mens vi lekte på lekeplasser med barn som snakket fremmede språk, leste hun videre for å kunne gjenfortelle til oss mens vi suste gjennom Europa på Autobahn. I ettertid har jeg tenkt at gjenfortellingen hennes nesten var bedre enn teksten til Viktor Hugo.
En stor takk til deg mamma, for alt jeg forsto og fortsatt forstår av dannelsesreisene du gav oss, i bøkene og i ukjente land. Alle lengslene de vekket i meg, om å nå Monets vannliljer, Jean Valjeans pågangsmot, filosofere slik de gjorde i Heidelberg og med dette få større forståelsen av fremmede språk og mennesker. Og mannen som drepte Anne Frank, hvem var han? Jeg dro på biblioteket i Kristiansand og spurte etter boken hans. Bibliotekaren skvatt til, forklarte at den boken ikke var til utlåns og at det var en farlig bok. “Du kan få lese den, men da må du sitt her. Og det er ikke en bok man bør lese”.
Jeg satte meg ned, det var veldig høytidelig, barnehender som leste en ulovlig bok. Jeg dro på biblioteket flere tirsdager på rad, da hadde jeg et par timer å slå i hjel mellom skole og fiolintimer. Jeg leste “Min kamp”, jeg strevde, holdt på å sovne. Denne boken var ikke bra, den bare gjentok og gjentok, bla bla, var helt uten flyt i forklaringene, var det denne tullingen som hadde drept den store tenkeren Anne Frank? Nei, hun bibliotekaren hadde helt rett, det var ikke en bok man burde lese.
Hva prøver jeg å si? Antageligvis at det å komme frem til noe slikt på egen hånd bygger en grunnmur av fryktløshet. En mur som reises i et åpent sinn får søyleganger hvor nye meninger og innsikter kan vandre fritt.
Under 2. verdenskrig ba forsvarsministeren Churchill om å ta penger fra landets kulturbudsjett for å gi til forsvarsbudsjettet. Churchills svar var: men hva er det da igjen å forsvare? Dess mer jeg konsumerer og arbeider med kunst, dess mer forsvinner fordommene mine, og nysgjerrigheten på hvorfor og hvordan tiltar. Denne nysgjerrigheten tror jeg er triggeren til emosjonell intelligens.
Dette er noe vi mennesker foreløpig vet lite om, men jeg tror den trenes gjennom kulturen. Som lim og lupe klarer kunsten å sette sammen livet hvor det ellers er uforklarlig. I en fremtid hvor bioteknologi, nytt klima, en økt sammenblanding og en hyppig endret maktbalanse, med andre ord et samfunn hvor fordringene kan kommer til å skje i autobahnfart, blir den emosjonelle intelligensen dyrebar for å være rustet til tåle omveltningene.
Barnekonvensjonen slår fast barns rett til å oppleve god kunst og kultur, og til å delta i kulturlivet på lik linje med voksne. I helga skal jeg lede Barnas Kulturting som arrangeres på Kilden under Sand-festivalen. Men burde kanskje barns rett til kunst og kultur være enda større enn hos voksne, da kunsten forsøker å forklare hvem vi er, og hvem vi har muligheten for å bli? Dette er kunstens kamp.
Iselin Shumba er født i Zimbabwe og vokst opp i Kristiansand. Hun er utdannet ved Statens Teaterhøgskole, Khio (2008-2012) og ved Michael Chekhov Institute i New York (2013). Hun har jobbet ved flere av landets teatre og jobbet nå for Nasjonaltheatret, hvor hun om dagen er aktuell med forestillingen ‘Double Feature’ som nylig hadde urpremiere på Malersalen.
På TV har hun gjort flere småroller men er nok mest kjent som Hjerterud fra julekalenderen ‘Snøfall’ og er nå og se som læreren Camilla i NrkSuper-serien ‘ZombieLars’. Iselin jobber også innenfor billedkunst, med malerier. Hun er opptatt av den aktive kunstneren og sitter denne høsten i Byaksjonskomitèen i Oslo for NRKs TV-aksjon som i år går til UNICEFs arbeid for å gi utdanning til barn rammet av krig og konflikt.