Å luke ut et hverdagsminne blant tankene mine til Lokalkulturen ledet meg til det mest vanlige ugresset vi har. Brennesla, ei plante som virkelig merkes med timelang sviing og vabler når en kommer borti den, som for eksempel ved butikktrappa mi på Ose i Setesdal.
Brennesle er likevel ei mangfoldig og viktig plante som har hatt stor betydning langs kysten. Planta vokser vilt på hauger og røyser hvor det ellers er vanskelig å dyrke grønnsaker.
Den er brukt både i kostholdet og som medisin, som gjødsel og til gulfarging av garn. I tillegg har den vært utnyttet som tekstilplante.
Brennesler har også hatt stor betydning som fôrplante til gris, hest, ku og høns. Grisen åt den frisk eller kokt sammen med mel og poteter. Hesten likte godt å få neslefrø blandet i havren. Kyrne fikk den tørket eller kokt som låg. Det ga større melkemengde og økte fettinnholdet i rømme og smør. Hønsene fikk frø eller avkok, noe som gjorde at de verpet flittigere og at eggeplomma ble gullgul.
Brennesla var viktig i det daglige kostholdet. Planten har dobbelt så stor næringsverdi som for eksempel gulrot, og må ha vært en viktig vitaminkilde.
Som medisin har brennesle hatt stor betydning, spesielt mot luftveissykdommer og astma. På Hidra pisket man seg med brennesler mot gikt, og avkok ble brukt mot skabb, ifølge Christiern Pedersens Lægebog fra 1533:
”Tag oc stød Æder Neller met lidet salt oc gnid de skabbete lemer”
Mange steder ble avkok også brukt mot hårflass og kløe, og blant annet skal det ha blitt brukt mot håravfall i Randesund. Brennesleblader ble lagt på brennkopper hos barn, og til storfe ble nesle blandet med gammelt piss som sårmiddel.
I 1972 bodde jeg på Færøyene. Formålet med oppholdet var å studere det ullarbeidet som har muliggjort øybefolkningen å overleve i det karrig landskapet med så værhardt klima.
Et sted på øyene vokste det brennesler. Det var utenfor ruinen som står igjen etter Magnuskatedralen i Kirkjubøur. Trolig ble plantene dyrket til mat, medisin og muligens også som tekstilplante? Dette ble jeg svært nysgjerrig på etter å ha blitt inspirert av H. C. Andersens eventyr om ”Prinsessen og svanene”.
Prinsessen hadde 11 brødre som var forhekset til svaner. Hun kunne fri dem fra trolldommen dersom hun før daggry klarte å spinne og strikke en skjorte til hver ut av friske brennesler. Om hun mislyktes, ville hun bli brent som heks. Ved daggry var ikke alle skjortene helt ferdig. En manglet et erme. Mens prinsessen ble ført til bålet, kom svanebrødrene flyvende, og hun klarte å kaste skjortene over dem. Svanene ble forvandlet til prinser, men den yngste broren, som fikk skjorta uten erme, ble stående igjen med en svanevinge.
Om jeg ikke er noen prinsesse, så ville jeg likevel prøve ut dette eventyret. Innsamlingen av plantene skjedde i hvert fall i virkeligheten, det kunne føles på huden!
Tidligere hadde jeg dyrket og bearbeidet lin, og nå ville jeg behandle brennesler på samme måte. Plantestengelen består av bark med bastfiber med plantelim og vedsubstans. Når planten ligger i vannbad i fem-seks dager, vil bakterier på grunn av en gjæringsprosess løse opp plantelimet og barken forråtne. Det er dette som kalles røyting. Jeg la plantene i badekaret. Første dagen lukta det friskt høy, neste dag fjøs, tredje dag gjødseldynge, fjerde dag råtne egg og femte dag – verdens dårligste ånde!
Brenneslene ble kastet langt vekk. Da jeg endelig fikk mot til å nærme meg plantene igjen var de tørket. Jeg kunne lett knuse vedsubstansen, og fibrene kom fram som små bånd. Etter hvert som jeg kjemmet fibrene ble de blanke og silkebløte, og med en håndtein kunne jeg begynne å spinne tråd. Men sammenlignet med lin som har svært lange fiber, var brenneslefibrene brutt ved hver grein på plantestengelen, og ga mindre fiberlengde.
Konklusjon etter dette eventyret – det er en trøst at heksebrenning er forbudt. For i forhold til den tida og arbeidet som denne prosessen tok, ville min mengde av tråd neppe reddet mer enn ei fjær hvis svanene hadde vært mine brødre!
Annemor Sundbø (f. 1949), bosatt i Kristiansand, er statsstipendiat, har fått Kongens fortjenstmedalje, Norges Husflidlags fortjenestemedalje 2004 for bevaring og videreføring av kulturverdier i inn- og utland, Aust Agder fylkes kulturpris 1999, Bygland kommunes kulturpris 2004, Sørlandets litteraturpris 2006, Vest-Agder fylkeskulturpris 2015 og Kristiansand kommunes kulturpris 2017.
Drev Torridal Tweed og Ulldynefabrikk fra 1983 til 2006 da ble maskinene til flyttet til tekstilmuseet på Sjølingstad Uldvarefabrik. Startet Ose Ullvare i Setesdal 1993.
Bokutgivelser: Kvardagsstrikk 1994, Lusekofta fra Setesdal 1998, Usynlege trådar i strikkekunsten 2005, Norske votter og vanter 2010, Strikking i billedkunsten 2010, Spelsau og Samspill 2015.
Artikler:
– “Forsøk med spinning av brennesler” m/ illustrasjon, Norsk Husflid nr. 1, 1973.
– “Brennesler til tøy og utøy” Kysten nr. 1 1989.
– “Brennesle” Våre Nyttevekster, 2001