Sandbekkveien ligger som en gudstro i septemberstillheten. Jeg stanser ved den store furua ved Bjørkekjerrane, tenker på barnetroen som hviler inne i svartspetthullet. Det er siste søndag i september og gledene er lette som en unnabakke i mai.
Jeg er her. Nå. Om jeg er inne i det eller nået er inne i meg, vet jeg ikke. Jeg kan le, gråte, svinge med armene som om de var fuglevinger. To store stein i veikanten tier at de aldri har hørt om renter. Det var her pappa ønsket å bli gravlagt. Jeg tenker på alt lyset som strømmer gjennom furukronene. Hvor kommer det fra? I klarvær kan en se havet fra Vereknuden. Vet havet om det?
De gamle snakket om at å sette spor var like viktig som å sette poteter. Poetene berget familien gjennom harde vintre. Sporene berget minner gjennom tider med lettsinn og flukt fra virkeligheten. Jeg tar opp ei furukongle som ligger i veikanten, holder den inntil kinnet som om det var handa til henne jeg elsker. Jeg tenker på Gregor Samsa. Om jeg fikk velge hva slags insekt jeg skulle bli, ville det ha blitt en skogsmaur.
Sola prøver å bryte gjennom det tette skylaget. Gir opp. Jeg har ennå ikke tenkt å gi meg. Jeg har bare så vidt passert 70. I synsranden ser jeg Kvareheiåsen som en katt som krummer seg, ventende på at handa mi skal stryke den over ryggen.