Jeg forestiller meg at samtalene hadde fått en slags poetisk aura over seg. Mange vil si seg uenig i at det er noe poeng i å røre i en slik klisjé på denne måten. Den instinktive refleksen er kanskje å rynke på nesen, som om det er noe som helst banalt ved det å dø. For mitt vedkommende dukker tanken opp både hyppig og høyst ufrivillig, og mine forsøk på å vende den til noe konstruktivt lykkes bare av og til. «This too shall pass», tanken all fornuft tilsier burde kunne være en slags ambivalens-engel, glimrer pussig nok med sitt fravær når man føler seg som mest lenket til livet.

Dette prøver jeg ofte å snakke om, nesten uavhengig av hvilken sammenheng jeg har forvillet meg inn i. Det er prima facie noe irrasjonelt over ambisjonen, i det man kan si uendelig meget om livet og overhodet intet om døden. Følgelig er det intet nytt her i denne tekst, på samme måte som det neppe tidligere har vært skrevet noe egentlig informerende om emnet, eller noensinne vil. Det prinsipielt meningsløse lar seg ikke dekonstruere. Vel, om det man ikke kan tale må man dikte.

Det hele er høyst unødvendig og negativt, det kan vel de fleste enes om. Noen har tatt problemstillingen så til de grader innover seg at de mener det beste er å aldri noensinne bli født, men det er jo bokstavelig talt ingen som befinner seg i den utopiske situasjonen. Woody Allen sier: «Jeg frykter ikke døden, jeg har bare ikke lyst til å være der når det skjer». Jeg forholder meg stikk motsatt til saken. Jeg kan godt møte opp når det skjer, så lenge jeg kan gå hjem og slenge bena i sofaen etterpå.

Fornemmelsen av det som er virkelig leder uunngåelig til fornemmelsen av døden. Alt som stiller seg i lyset kaster skyggen. Den brøler i stjernenes kjerner. Den ligger målløs på middagstallerkenen. Når den sterkeste flammen brenner, kjærligheten, kommer forgjengeligheten så tett innpå at jeg kan smake intetheten. Du vet, det grufulle stikket mot brystet, som om mannen med ljåen et øyeblikk ser sitt snitt til å lange ut, bare for å finne at stålet fortsatt må slipes ytterligere, og fresende trekker seg tilbake dit han kommer fra. Stikket er like fullt stimulerende og tiltrekkende. Sympatetisk antipati, kalte Kierkegaard det. Dødsangsten er motstykket til opplevelsen av det skjønne i kunsten, de tvende er de to ur-idéers inntreden i vår sanseverden: eksistens og ikke-eksistens. To be or not to be. Og separeres kan de ei.

Det finnes så mange utganger, fra Thich Quang Ducs stille urokkelighet der han gikk opp i flammer på gaten i Saigon, til Dylan Thomas’ raseri over det sluknende lyset. Min er på en måte av kjøtt og blod. Slik Arne Næss var hjemme der hans spinoziske Hallingskarv speilet ham selv, er jeg i havn hver gang jeg aner mitt dødsleies ansikt stirre på meg fra tidens rand, alltid en dag nærmere. Dommeren. Alltid i tekstene. Jeg registrerer ikke lenger at jeg skriver om det, mørket har vært der i ordene så lenge at jeg har utviklet nattesyn. Men dommeren nekter å svare på tiltale, det forblir en monolog.

Etter at man har innsett det fånyttes i et opprør mot det uunngåelige, og at ingen garanti for lindrende aksept kan utstedes, vendes blikket mot i det minste et endelig oppgjør, der partene skal møtes maskeløse, uten vikarierende motiver. Formen da forhåpentligvis ikke noe så taust som sjakkpartiet i «Det syvende segl», men heller en anelse mer artikulert, som en kameratslig men saklig gjennomgang av sentrale ankepunkter mot min fortsatte eksistens fra min motparts side. Og så til slutt, til mitt ene spørsmål: Hvem var det jeg var, som dette hendte med? Var jeg her qua homo faber, slik mine utregninger viste?

Kanskje husker jeg hvor lang turen rundt Jegersbergvannet var.

Kanskje husker jeg hvor kort den var.

Kanskje husker jeg lyden av stemmen:

Se, en løvetann!

Se.

Her kan du høre låta vår Part of her.