Da jeg var liten, trakk vi tråd over veien for å forstyrre bilførere, skremte naboer med «knirk» på vinduene og gikk på epleslang. Mange snille barn gjorde hærverk på andres eiendom. Dagens ungdom skjærer i sin egen ferskenhud med kniv.
De er denne nasjonens fremtid. Vakre, skjønne, modne, reflekterte jenter på 13, 14, 15 og 16 år. Men de har det vondt inni seg. De skader seg selv. Ifølge den siste oppdaterte Ungdata-undersøkelsen har 22 prosent av dagens ungdomsskolejenter i Norge aktivt skadet seg selv i løpet av de siste 12 månedene. 30,7 prosent har gjort det i løpet av det siste året eller før.
Smak på det. Over 30 prosent. Det er ti av tretti, det. Det er fem av femten. Det er dine barns venner, det. Eller det er ditt barn.
Svært mange barn og ungdommer i vår tid har fått en ny fiende, en nådeløs uvenn. En fiende som skader og plager og forfølger, som snakker til dem innenfra, som aldri holder kjeft, en uvenn ikke så mange ble rammet av på 70- og 80-tallet: Seg selv. Disse barna driver ikke hærverk på andres eiendom.
De mobber som oftest ingen andre. De gjør leksene sine. De tar av seg på beina når de kommer inn. De takker for maten. De trener. Og de bruker barberblader på seg selv.
Hva i all verden er det som skjer?
Hva var det som fikk ungdomsaggresjonen til å vende seg fra hærverk på naboens eiendom, fra å forbanne lærerne og foreldrene, fra å drive ugagn til, i all sin snillhet og velordenhet, rette aggresjonen inn mot seg selv, mot sin egen sårbare kropp?
Hvorfor kan ikke disse ungdommene rette sin ungdommelige frustrasjon og pubertale aggresjon mot oss voksne, vi som kan ta det, bør kunne ta det? Og hvis de føler at de må ødelegge noe, hvorfor i himmelens navn ikke heller da knuse et kjøkkenglass enn sin egen, nydelige, hele hud?
Alle handlinger er språk. Selvdestruktive handlinger en uttrykksform, en måte å samhandle med verden på, og er, i all sin absurditet, fullstendig logisk. Forskere mener at en mer eller mindre bevisst intensjon bak selvskading kan være å skape en fysisk smerte som er enda sterkere enn en indre, ofte uutholdelig smerte.
Fysisk smerte fyrer av endorfiner i hjernen, skaper drama, og tar oppmerksomheten bort fra det usigelige, udefinerbare, skamfulle, indre.
Det blir et naturlig smertestillende. Mange kan også skade seg selv utfra et reelt ønske om å dø, om å straffe seg selv, finne ut om noen er glad i seg, eller å bli sett, forteller forskerne.
Vi vet at mellom 10 og 20 prosent av norske jenter og mellom 5 og 10 prosent av norske gutter har opplevd seksuelle overgrep, som kanskje er det aller mest ødeleggende et menneske kan oppleve. En vanlig reaksjon på seksuelle overgrep er å ta skylden selv, å straffe seg selv, så å si bekrefte overgrepene på sin egen kropp, etter at de er over.
Så lenge seksuelle overgrep og krenkelser fremdeles er skambelagte, ordfattige tabu, vil en naturlig konsekvens være at noen begynner å skade seg selv som følge av dem.
Men det behøver slett ikke være så alvorlige ting bak en selvskading. Mange forskere peker på at en underliggende årsak til selvskading også kan være et sterkt prestasjonspress fra venner, familie og samfunnet. Og at vi voksne, dessverre, leder an der.
“Nå er folk altfor opptatte av karriere, familieliv, hytte, reise og sånne ting – vellykkethet og nytelse. Det er for lite plass til eksistensielle spørsmål og myke verdier. Ungdommene og familien deres skal fremstå som vellykkede. Noen forelde kan til og med forsøke å skjule barnas problemer. Ungdommens problemer blir fortrengt, noe som får utslag i blant annet selvskading, spiseforstyrrelser og liknende”, sier pedagog Anne Torunn Stormo til avisen Fædrelandsvennen.
Stormo mener ungdom som skader seg selv ofte mangler en grunnleggende forståelse av at livet består av en blanding av sorger, gleder, oppturer og nedturer.
“Jeg tror mange unge mangler språk for å forklare de problemer de har, både overfor seg selv og andre. De må få en forståelse av at det er normalt å oppleve oppturer og nedturer, oppleve en krise, ha en depresjon, ha svingende humør og være usikker på mye i livet. Jeg tror også at en del ungdom ikke har lært at det er noe som heter eksistensielle spørsmål, eksempelvis spørsmål knyttet til hvor vi kommer fra, om det finnes en Gud, sorg, glede, tristhet og så videre. I det postmoderne, uoversiktlige samfunnet får de ofte ikke svar på de store spørsmålene i livet”, fremhever hun.
Pedagogen ber skolen komme på banen, ved at ungene våre der skal kunne få eksistensielle spørsmål og psykisk helse på pensum. Mange arbeider for å få inn undervisning om kropp og grenser allerede i barnehagen.
Jeg tenker at i dette ligger i sannhet også en kraftig utfordring til oss foreldre. Orker vi å stille de vanskelige spørsmålene? Får vi det med oss hvis barna våre plutselig endrer atferd? Og: Tåler vi voksne å ikke fikse alt? Tør vi innrømme vår ungdoms feiltrinn?
Tåler vi som familie å ikke være «perfekt»?
Tåler vi å bli sett på som annerledes eventuelt sær, hvis vi snakker om Gud og om de evige spørsmål? Orker vi å innrømme at vi slettes ikke fikser alt, ikke har råd til alt, at vi tryner, både store og små? Klarer vi voksne å be om unnskyldning til våre barn, hvis og når vi er urettferdige, urimelige, når vi tar ut vårt sinne på våre uskyldige små?
Dette livet er sannelig ikke for amatører.
Tiden er alltid moden for å gjøre det rette, sa Nelson Mandela. I vår tid er det ikke lett å vite hva det rette er. Foresatte til barn og ungdom som har det vanskelig kan kjenne det ekstra vondt, ekstra sårbart, ekstra umulig. I møte med min egen hjelpeløshet overfor barn og ungdom i Søgne kommune som skader seg selv, klynger jeg meg til dette, det som også denne store mannen fra Sør-Afrika mot slutten av livet sitt sa: Jeg er ikke optimist. Men en stor tilhenger av håp. Amen.
Dette innlegget ble først publisert på sondagsradet.no.