Fuck you!

Ja, du! Du som fremmer at kvinner ikke har noe å gjøre i næringslivet. Du som tror at ting må passe inn i ditt behagelige system for at det skal være “rett og riktig”. Du som tror at folk som lever utenfor det konforme og pietistiske er dårlige mennesker fordi de ikke tror det samme som deg. Sånne som deg er bare en stusselig mobber, som ikke klarer å se det selv engang.

Jeg var hos en healer for noen år siden, og han ble bare sittende å glo på meg. Til slutt sa han: “Du har i tidligere liv vært i nært slektskap til Jesus, du!”

Så der har du det. Ikke mange som har den på CV’en. Jeg har i tillegg blitt genierklært som musiker. At det låter like catchy som Beatles, liksom.

Agnosia fra venstre: Roy Tellef Froholt (bass), Karl Øyvind Endreson (gitar), Nils Olav Drivdal (vokal, gitar), Roger Alexander Gregersen (gitar, kor) og FritzMoen (trommer). Foto: Alf Solbakken

Men å bli sammenlignet med både Jesus og Beatles er ikke enkelt heller. Det kan tære noe jævlig hvis ikke man har ryggrad til å bære det. Men det har jo heldigvis jeg. Og det er nok derfor jeg er i familien til Jesus også, liksom. Jeg har det som skal til, og det har nok sjefen sjøl skjønt.

Jeg har alltid følt meg som en “underdog”, og derfor digger jeg andre “underdogs”. Folk som snakker til “folk flest” har jeg aldri hatt noe til overs for. Det er når du går mot strømmen at du kommer til kilden, for faen. Og da snakker jeg ikke om den store svarte kolossen på Odderøya, som Sophus Jensen så treffende kaller for “Darth Vaders sommerhus”.

Jeg omfavner annerledeshet, folk som går i svart. Folk som går spjåkete kledd. Folk som stikker seg ut. Som tør å mene noe annet. Som har opplevd heavy ting som folk ikke tør å snakke høyt om. Som gjerne har testa ting som du bare har sett på film. Jeg har har testa mye rart, og jeg har levd på “skyggesida”. Jeg har i tillegg reist meg opp igjen, og jeg har fått et liv jeg aldri trodde var mulig.

Jeg har tatt en heftig selvransakelse, og funnet ut at jeg fortsatt digger de som sliter mest, De som blir mobba, som har masse piercinger eller tatoveringer. Ja, jeg har masse tatoveringer selv. Ja, jeg digger meg selv. Jeg er en ok fyr, for faen. Jeg har hata meg selv. Jeg hadde en syk og destruktiv demon i meg som bare ville dø, så hvorfor skal jeg ikke unne meg selv å si: Nils, jeg digger deg?

Rus er blitt et av hjertebarna mine, og jeg bruker mer enn gjerne mikrofonen i Agnosia for å fortsette å få ut demonen i meg. AGNOSIA-LÅTA “DISGRACE” KAN DU HØRE HER. Og det beste av alt. De fleste av dere har ikke hørt det enda, det er faen meg det beste jeg har vært med på noensinne. “Så kjepphøy han er som sier noe sånt om bandet han spiller i”, tenker du kanskje. Men jeg spiller med ufattelig dyktige folk som gjør det samme som meg. Får ut dritten. Og vi vil at du skal få lov å få ut din dritt sammen med oss.

Jeg synger til de jeg elsker. De som ikke blir elska. De som ikke klarer å elske seg sjøl. De som har et daglig helvete, og endeløse mareritt om natta.

Om ikke du passer inn overalt, ikke har den nyeste telefonen, ikke får dratt på de feteste feriene, ikke fikk det til på skolen, ble mobba og banka. Du er ikke alene. Det er av ren misunnelse og frykt at folk ikke tør å godta deg som du er. De som mobber deg tør ikke stå alene i mengden. De tør ikke mene noe som kan møte motstand. Derfor mener de akkurat det samme som naboen.

Til deg som har et perfekt liv med en perfekt jobb, med et perfekt hus, perfekt ektefelle, perfekt oppvekst osv. Sett på cd’en din med Bryan Adams eller Celine Dion når du kommer hjem, for det jeg og Agnosia serverer handler om noe du ikke kjenner til. Noe du ikke vil eller kan kjenne heller. Og det er like greit, det krever så mye, så vær glad du slipper.

Til dere andre der ute som føler dere annerledes/oversett/uglesett:

Det er ikke deg det er noe galt med. Du er kul som står ut av mengden.

Det var en i familien min som sa dette for dødslenge siden: “De siste skal bli de første”.

Det ordner seg for snille gutter og jenter. Nemlig.