Livet er godt å leve! Kan man virkelig si det i dag? Når man ser ut av vinduet, i avisen, på nyhetene, er det bare elendighet og bekymringer man fokuserer på. Og vi som har det bra, skal helst ikke snakke høyt om det. I respekt for de som sliter.
Men vet du hva? Jeg sier det likevel, nå er livet mitt godt å leve. Det var det nemlig ikke for bare få år siden. Da var livet mitt helt annet enn godt. Jeg hadde riktignok flere lyspunkter i livet mitt, det var ikke helt svart. Jeg har alltid hatt familien min, gode venner, minnerike opplevelser og stående applauser. Men mitt private og personlige liv var heller mørkt.
Livet lagt på hylla
Jeg tok et stort oppgjør med meg selv i 2014. Etter nesten 20 år på scenen hadde jeg fått mitt siste teppefall, applausen hadde lagt seg. Jeg la karrièren på hylla som man sier. Det som var realiteten var at jeg la hele livet mitt på hylla. Jeg ville ikke ha det sånn lengre. På utsiden levde jeg det glamorøse artistlivet med røde løpere, sjampanje og showoppdrag over hele Europa. Min egen fasade var selvfølgelig polert og nystrøket, og smilet var alltid på plass. Jeg er jo tross alt skuespiller.
Bare for å si det – hvor glamorøst er det egentlig med tonnevis med sminke hver gang du skal på jobb? Svette kostymer, rakna strømper, vonde føtter etter timevis på høye hæler, blytunge kostymekofferter uten bærehjelp, lange avstander i fly, tog, buss og bil, leve på flymat eller en grill i brød på bensinstasjonen på vei til neste gig, våkne med fylleangst, sporadisk kontakt med familie og venner. Glamorøst? Ikke misforstå, jeg er evig takknemlig for alt jeg har fått være med på. Jeg har hatt en fantastisk karrière som strekker seg over nesten 20 år. Jeg har hatt show over hele Europa og i New York, vært med i Melodi Grand Prix, fått jobbe med fantastiske artister og kolleger. Jeg har vært heldig. Drømmen ble oppfylt.
Skattesmeller i fleng
Men det sa også stopp. Man sier ofte at penger er roten til alt vondt eller at penger gjør deg ikke lykkelig. Det er nok lett å si for de som er bemidlet. For meg handlet mye om penger; jeg hadde ikke penger og når jeg hadde dem sløste jeg dem bort. Etter hvert uteble de store honorarene, oppdragene kom sjeldnere og sjeldnere, billigere oppdrag måtte tas for å overleve, jeg gikk på skattesmell på skattesmell, regninger havnet på vent og jeg levde på penger jeg ikke hadde. Det jeg fikk mer av var angst og depresjon. Jeg druknet bekymringer på fest og svevde på falske komplimenter fra fansen jeg møtte på byen.
Depresjonen min ble sterkere og den tok mer og mer over livet mitt. Jeg mistet meg selv og jeg kjente ikke igjen meg selv i mine handlinger eller i mine tanker. Jeg likte ikke den jeg hadde blitt. Høsten 2014 var jeg langt nede, tynn og kraftløs. Smilet var borte, og jeg hadde mistet gløden, livet hadde stoppet opp. Det var da jeg bestemte meg, nok er nok! Skulle jeg noen gang få livet tilbake, ikke miste meg selv totalt, så måtte jeg gjøre noe der og da. Jeg måtte forlate det livet og starte et nytt. Det er det tøffeste og mest utfordrende jeg har gjort noensinne, og samtidig også det mest ærlige jeg har vært overfor meg selv. Jeg stod plutselig på bar bakke, 43 år, uten nåla i veggen og med selvtilliten på bunn. Jeg er ekstremt heldig som hadde, og fortsatt har, et nettverk som støttet meg. Uten dem hadde jeg ikke eksistert i dag.
Det var tunge steg å ta, og jeg måtte gå dem selv. Kampen var min, og jeg skulle vinne. Jeg la meg flat for venner og familie, fortalte hvordan det var, jeg hadde skjult ting altfor lenge for de som stod meg nærmest. Frykten for å bli slått hånden av var totalt grunnløs, de stod med åpne armer.
Aldri mer NAV
Jeg gikk til NAV, dog ikke så rakrygget, men med positiv innstilling og med en klar formening om at dette kun var midlertidig og uten de store krav. Jeg trengte bare litt hjelp for å komme over kneika. Etter åtte måneder var den kneika der ennå, jeg har aldri følt meg så verdiløs og nedverdiget noensinne. Det eneste positive jeg fikk ut av det var et kompetansekurs, og etter åtte måneder bestemte jeg meg for at jeg ALDRI vil tilbake til NAV igjen. Jeg vil klare meg selv.
Jeg tok steget og søkte på skole. En utdanning ville jeg ha for å stå sterkere i dagens marked, og min gamle utdanning fra handelsgym var jo utdatert. Og etter 20 år på scenen og restaurantbransjen, hva slags papirer sitter man igjen med? Vel, jeg søkte med de papirene jeg hadde, og jeg kom inn på vernepleie på Høyskolen i Oslo. Det var virkelig en gledens dag som ga meg det sparket jeg trengte, jeg hadde plutselig en framtid som var lys og inspirerende. Med skoleplass måtte jeg ha meg jobb, og på nytt gikk jeg til venner og bekjente, og jeg fikk deltidsjobb i butikk. Nå hadde ballen virkelig begynt å rulle, jeg var på gli. Jeg tok kontakt med kemneren og kreditorer, fikk til en gjeldsordning. Søkte på en jobb til og fikk den. Livet hadde snudd.
Ubeskrivelig følelse
Den følelsen av mestring, når man har vært helt på bunnen og masken er skrelt av, og man kan se seg selv i speilet med ærlige øyne og si jeg klarte det, er ubeskrivelig deilig. I de to årene som er gått er livet snudd opp ned. I dag er jeg gladere, mer motivert og sterkere enn noensinne. Jeg har to jobber og trives veldig godt med bachelorstudiet. Jeg har en framtid, livet mitt har mening igjen.
Hva er det så jeg vil med disse ordene? Noen vil sikkert påstå at jeg er egoistisk, oppmerksomhetssyk og vil ha applaus for mitt strålende comeback på livets scene. Langt ifra! Jeg vil si at man må aldri gi opp, det er aldri for sent å starte på nytt. Du innehar mer kraft og pågangsmot enn du gir deg selv kreditt for. Og til dere som har det ålreit, og det er det mange av, skulle bare mangle – se litt bortenfor nesetippen på dem rundt dere. Strekk ut en hånd, tilby en skulder, vær en venn. Det kan virke ubetydelig i den store sammenhengen, men det betyr enormt mye for den som sliter.
Du er viktig!
Samfunnet i dag er preget av at man skal være vellykket og ha status. For oss over 40 har liksom tiden rent litt ut, vi er ikke attraktive på markedet lenger. Det er bullshit. Det er lov å være litt egoistisk og være stolt av den man er. Det finns bare en av deg, og du er viktig. Det kommer til slutt et ja innimellom alle nei’ene. Klapp deg selv på ryggen når du har gjort en god jobb, det skal mye til i dag at noen andre gjør det for deg.
Jeg sier det igjen, med stolthet og ydmykhet, nå er livet godt å leve!