Jeg er sint. Nei, jeg er faktisk forbanna! Etter at nyheten om at en kjent norsk blogger trekker seg fra ”Skal vi danse”, ble lagt ut, kort tid etter at nyheten om at hun og samboeren avlyste bryllupet, har kommentarfeltene på sosiale medier kokt over. IGJEN! Forferdet leser jeg noen kommentarer før jeg legger telefonen hardt ned på bordet. Mange av kommentarene jeg leser er skrevet av voksne. Mennesker som kunne vært foreldrene til bloggeren.

De lirer av seg all verdens gørr som ikke har noe med saken det skrives om å gjøre i det hele tatt. De stygge ordene hagler over den unge kvinnen. Hun er en ustabil mor, et surrehue, kjendiskåt, en vits og det er hårreisende at hun ikke kan lage mat! Dette er bare et lite utklipp av alt som skrives. Når noen unge mennesker (som viser seg langt mer ansvarlige enn disse voksne) kommenterer at de er rystet over de voksne som mobber, får de til svar at de må slutte å misbruke ordet mobbing. At de ikke vet hva mobbing er. At offentlige personer som stikker hodet frem må tåle såpass.

Nei! INGEN skal måtte tåle slik usaklig drittslenging. Og ja, jeg mener det er mobbing. Feige voksne mennesker (i dette tilfellet) som gjemmer seg bak en skjerm og hamrer løs på tastaturet om en person de overhodet ikke kjenner. Personen som får denne harmen rettet mot seg har ikke muligheten til å forsvare seg, annet enn å svare tilbake i samme kommentarfelt, og da blir svaret ofte vridd til noe negativt. Ikke skriv noe du ikke ville sagt direkte til vedkommende. Vi er ikke akkurat noen gode rollemodeller for barna våre. Hvis vi voksne ikke kan oppføre oss og snakke til hverandre i en rolig og ordentlig tone, hvordan skal vi da kunne forvente at barn og unge skal gjøre dette? Av og til må vi se oss selv i speilet.

Vi har alle rett til våre meninger, men av og til kan vi holde dem for oss selv. Ofte har jeg lyst til å tørke meg en viss plass med ytringsfriheten. Til vanlig er jeg veldig glad for at det er ytringsfrihet her i landet, men ikke når den brukes til å snakke stygt om navngitte personer i det offentlige rom. Da tjener ikke ytringsfriheten til noe godt.

Vær et medmenneske. Ta hensyn. Det er ikke opp til oss å dømme, vi har ikke vært i situasjonen og vet ikke alle fakta. Derfor skal vi holde munn!

Nå vet jeg at jeg antakelig kommer til å få en del negative kommentarer om det jeg skriver, men også om meg som person. Det er helt i orden at folk uttaler seg om en sak på en voksen og sivilisert måte, men skal du være usaklig og lire av deg påstander om meg som person, må du ta det med meg personlig. Jeg er ikke feilfri, ingen er feilfrie, men jeg synes vi alle skal gå i oss selv og tenke gjennom hvordan vi fremstår på sosiale medier. Fokuset burde ligge på å løfte hverandre og være glad på andres vegne. Ikke rive hverandre ned. Misunnelse skaper stygge nettroll. Vi må bekjempe denne utviklingen sammen.

Anette Moe (35) fra Øvrebø er tvillingmamma, jobber som sosionom, og har videreutdannelse innenfor human resources (HR). Hun debuterte som krimforfatter i 2009, og har utgitt tre kriminalromaner, Dødssynd, Skjebnens harde hånd og Tause ofre. I oktober 2017 publiseres hennes barnebok “Klokka som forsvant – en bokserie om rampenissene”. Hun er opptatt av å synliggjøre mulige bakenforliggende årsaker til råskapen man møter i bøkene hennes. Hun blogger også på anettemoe.no.