Jeg vokste opp i Gislemyrveien i Vågsbygd sammen med mine tre søsken. Min storebror var også min bestevenn. Tiden i Vågsbygd gikk ganske hardt for seg med mobbing på skolen og mye stress på hjemmefronten. Men det var alltid mye liv i gata om kveldene. Vi ringte mye på dørene til hverandre for å leke Bomfemti og Boksen går og jeg var så heldig å ha familien min i samme gate. Tante og bestemor bodde i den ene blokka og onkel i den andre.
Jeg likte å høre på hiphop. Mitt store idol var 2Pac. Mens de andre elevene på skolen min sang på Ketchup Song sang jeg på Dear Mama eller Hit ‘Em Up.
Michael Antonio og jeg lekte mye sammen. Han bodde i gata rett ovenfor oss og mødrene våre var bestevenner. Men en dag flyttet vi videre til Hellemyr som førte til at jeg mistet kontakt med alle vennene mine fra Vågsbygd og måtte starte på nytt.
Tung tid
Jeg ble ikke godt tatt imot på Hellemyr. Mobbingen ble verre. Ingen inviterte meg i bursdag og ingen kom i min bursdag heller. Jeg husker det var en veldig tung tid i livet mitt som førte meg på andre veier, hvor jeg ble kjent med det folk ser på som “feil venner”. Mamma sa alltid at jeg var bedre enn det, men jeg kunne ikke helt forstå hvorfor hun ikke unnet meg disse “vennene”. I dag forstår jeg godt hva mamma mente.
Som 12-åring prøvde jeg hasj for første gang. Etter å ha ruset meg ei stund begynte ting å skjære seg på skolen. Jeg møtte ikke opp lenger, og det pågikk over en lang periode. Etter hvert flyttet jeg til min tante. Noe jeg likte godt, for da var jeg tilbake i Vågsbygd. Men problemet var at ting bare ballet på seg enda mer da jeg flyttet tilbake dit. Det endte med at jeg måtte videre på ungdomsinstitusjon i Tvedestrand. Barnevernet lovet meg at om jeg gjorde dette frivillig, skulle de prøve å la meg komme tilbake etter seks måneder.
Seks måneder ble til fire år. Hver gang jeg spurte om hvordan ting lå an i saken min fikk jeg en ny saksbehandler og måtte bli kjent med dem før de kunne uttale seg i saken min. Jeg ga opp skolen fordi jeg aldri hadde noen mål å strebe etter. Jeg gikk det første halve året på skolen i Arendal, men sluttet etter det. Jeg tenkte med meg selv: Om jeg ikke går skole nå, hva så? Jeg vil bli rapper uansett. Noe jeg trodde skulle gi meg a shit load of cash.
Studiodebut
En av de ansatte ved institusjonen fikset meg en time på et studio i Risør hvor jeg kunne spille inn en sang. Jeg lyver ikke om jeg sier det er den verste sangen noen noensinne har laget. Jeg baita beaten til 2Pacs Dear Mama. Dette må ha vært tidlig i 2009. Men jeg syntes det var gøy selv om jeg ikke ble kjent for den første låten mi. Så jeg fikk lov til å gå flere ganger i et annet studio i Froland. Hos selveste Baard fra Clawfinger. Det var veldig gøy og lærerikt.
Etter noen måneder i studio begynte jeg å skuffe hestemøkk og plukke epler for å få råd til hjemmestudio på rommet ved institusjonen. Noe jeg klarte. Jeg fikk råd til et miksebord som het Zoom R16 og en Shure live mikrofon. Kabelen ga butikken meg gratis som takk for kjøpet. Jeg lyver ikke om jeg sier jeg har brukt 10.000 timer på det miksebordet til bare tull. Men det fikk tiden min til å gå. Jeg hadde noe jeg likte å gjøre.
I 2011 var jeg hjemme igjen i Kristiansand. Da begynte jeg å tjene penger på gatevis og fikk råd til en stasjonær pc og bedre mikk. Som jeg også må ha jobbet enormt mye med for jeg husker den kræsjet av for mange låter. Men jeg fant ut av at Mac er tingen for musikere, så jula 2013 fikk jeg min første Mac i julegave av mamma. Musikken jeg lagde hadde ikke bedret seg så veldig mye, men jeg var blitt litt stødigere takket være hjelp fra en kompis i Vågsbygd.
Måtte sone
På denne tiden var jeg en drittsekk, rett og slett. Jeg satt inne i 16 måneder fra 2014 til 2015, blant annet for å ha ranet og truet min egen kompis. Det er noe jeg kan sitte og angre på fremdeles. Men straffen min er gjennomført og jeg er venn med denne gutten i dag. Vi har og hadde mye med hverandre å gjøre.
Min tid i fengselet utviklet seg heldigvis til noe veldig bra. Etter en god stund fikk jeg frigang, som vil si man kan gå på skole eller jobb utenfor fengselet. Jeg fikk lov til å begynne på Gateakademiet på Samsen i Kristiansand mens jeg sonet på Tingtoppen i sentrum. Gateakademiet med Ole som lærer. Det kunne jo ikke bli bedre. Jeg lærte utrolig mye og jeg ble kjent med Endre Kirkesola som har produsert oss til et helt nytt nivå innen sørlandsk hiphop.
Her kan du høre en av låtene som er laget på Gateakademiet med hjelp av Endre:
Nå sitter jeg med et ganske ok hjemmestudio og har jobbet med mange gode artister. Men det beste som har hendt meg til nå er duoen vår! RazAnt. Det vi har fått til sammen er utrolig. Og jeg tenker ikke på å gjøre noe kriminelt lenger. Jeg ser vi går framover, sakte, men sikkert. Og jeg ser hva vi har fått til på denne lille stunden vi har vært denne duoen. Vi er et dream team og jeg ville ikke bytta ut Antonio med noen andre rappere! Han er min kjære halvbror.
Vi har gitt ut singelen «Vil vi ha det, Kan vi ta det» sammen med hjembykollegaen vår 46Simmy. Etterfulgt av Kjære Halvbror der vi fikk god hjelp av selveste Jan Eggum. Deretter fulgte låten Egne Bein. Nå, ett år etter vår første singel, er vi aktuell med Ep-en Planet Sør, der vi har fått med Jester fra Gatas Parlament, Sheepy og Pace Won fra Outsidaz, den tidligere gruppa til Eminem.
Å være i studio med en så dreven artist som Jester var veldig lærerikt og gøy. Jeg regnet med at han ville se på oss som drittungene fra Kristiansand, men vi ble godt tatt imot og det var så koselig der oppe i Oslo!
Jeg føler meg helt ferdig med kriminalitet. Jeg har én soning som gjenstår, som er på to måneder grunnet ubetalte bøter. For øyeblikket er det bare fullt kjør på musikken framover og vi satser så mye vi kan! At vi har fått ros fra Karpe Diem, er veldig stort for oss, ettersom jeg har hørt mye på dem opp gjennom årene.
Intervjuet med Karpe Diem:
Det vi har opplevd sammen det siste halve året er helt sykt. Jeg kan skrive under på at 2015 og 2016 har vært mine beste år i livet til nå, fra konsert på Morradi i Oslo til intimkonserter i Kristiansand.
Vi har gitt musikk til The Sunday Crew og laget en musikkvideo i samarbeid med dem. De driver med en nettbasert serie som vi liker veldig godt. Jeg har veldig stor tro på det som de driver med for Kristiansand.
Video kan du ser her:
Mange ser på meg som den feite kriminelle rapperen fra Kristiansand med alle tatoveringene. Egentlig er jeg Elias Razmara, som innerst inne en snill gutt som ikke vil noen noe vondt og jeg har skikkelig ståpåvilje og jobber hardt for å nå mine mål. Jeg kan sitte oppe til klokka tre på natta bare for å gjøre ferdig noe greier på en låt. Jeg er den som setter meg skikkelig inn i duoen og tar tak der det trengs. Jeg er god på det tekniske og det å få tingene gjort. Det største for oss i RazAnt er at vi har blitt godkjent som rappere av resten av Kristiansands rappere. Fokus framover er på å lage noen gode låter, gi dem ut og sikre booking for neste år.