Man tok ikke appelsinen som søstera hadde fått til jul selv om både hun og resten av familien var på juletrefest og appelsinen lå der, stor, gul og innbydende og ingen andre enn en selv var hjemme. Man skrev ikke av stilen til sin eldre bror som hadde oppnådd Mg+ selv om det var minst fem år siden og læreren sikkert ikke hadde merket noe. Og fant man hundre kroner på gata, så gikk man på politistasjonen med den røde seddelen med tømmerfløtere på baksiden, og håpet på å få ti prosent i finnerlønn.
Noe av det som understreket eiendomsretten aller best var grensene i skogen – byttesteinene. Hvem har ikke hørt om byttegasten eller deildegasten? I norsk folketro var dette en gjenganger som i levende live hadde flyttet merkesteiner. Til straff måtte han etter døden prøve å bære de tunge steinene på plass igjen. Dette lyktes aldri og om man en mørk høstkveld gikk ut på tunet, kunne man høre byttegasten huje og jamre seg inne i de mørke skogene.
I mitt barndoms nærmiljø bodde en mann som var mentalt syk. Han hadde flere ganger vært til behandling på institusjon, uten å bli særlig bedre. Vi var egentlig aldri redde, la meg heller si at vi hadde en slags ærbødig respekt for ham. Jeg husker at han en vår var satt til å kløyve den store haugen med vinterved for oss. Da satt jeg lange stunder i sikkerhet ved bryggerhusvinduet med kikkerten og studerte vedhoggeren og alle de underlige ritualene han hadde. Det hendte ofte at kubbene måtte både en og to ganger rundt ryggen før de ble satt på hoggestabben til kløyving.
Det ble sagt om denne mannen at han flere ganger hadde flyttet byttesteiner, og, om mulig, gjorde dette han enda mer spennende og eksentrisk for oss barna. Jeg husker at jeg i mange år etter hans død flere ganger i stille høst- og vinterkvelder gikk ute og lyttet. Kanskje ville jeg få høre byttegasten jamre seg i sitt strev etter å få de tunge byttesteinene på plass igjen.
Disse barndommens hendelser ligger solid lagret i en voksen hukommelse. Kanskje det er derfor jeg skrur radioen litt ekstra opp her om morgenen på vei til jobb: En ung kvinne som var på vei over Atlanterhavet alene i robåt hadde forlist og med nød og neppe berget livet. Da intervjueren spør om drivkreftene, hvorfor man legger ut på noe så farefullt og hasardiøst som dette, svarer hun: Jeg ønsker å flytte grenser.
Og det slår meg: Nå er også dette blitt stuerent. Det som i ei forgangen tid var assosiert med ynkelighet og skam er nå blitt populært og «in». Bedriftsledere står i kø for å hoppe i strikk fra broer over svimlende avgrunner, utbrente organisasjonrådgivere kjøper utstyr og melder seg på kurs i fjellklatring, middelaldrende alenemødre vil realisere seg selv ved å delta i overlevelseskurs i ødemarka. Og ei ungjente fra Kristiansand vil flytte grenser ved å bli den første kvinne som ror alene over Atlanterhavet.
Min barndoms flytting av grenser med byttegasten jamrende rundt i skogen i all evighet, et uttrykk for nedverdigelse, ynkelighet og skam er byttet med et grenseflyttingsbegrep av en helt annen valør: Selvrealisering. Nå flytter man grenser for å øke respekten for seg selv. I vår stillesittende og stereotype informasjonsverden der fysiske plager ofte er á la «musesyke», stiv nakke og stress, blir jobben mange tider svært lite grensesprengende og realisasjonsverdien veldig lav. Man får ikke realisert seg selv, man degenererer, man risikerer å få mindre og mindre å gi til jobben og sine medarbeidere.
Piet Hein sier: “Naar dit sjæleliv er opspilt/maa du rekreeres kropsligt”.
Du må flytte grenser. Men et godt råd til slutt: Ikke prøv deg på byttesteinene i naboens skog.