Min mann og jeg er begge forfattere, og da jeg fødte datter nummer tre, ble huset vi bodde i på Østlandet for lite. Med et risikoyrke som vårt, gjaldt det å finne et hus med kontorplass, til en pris vi kunne betale. Det var på åttitallet, før nettet fantes, og før boligannonser kom i hefteform, vi kjøpte lokalaviser og lette i de små annonsene, korte setninger og uten bilde. Søket førte oss til slutt til Arendal, i våre øyne et mirakel av et hus, Klevgaten 4. To fløyer knyttet sammen i en ca 30 graders vinkel, med en indre brolagt gård, og en bitte liten hage på spissen, med gjerde og halvsirkel med lindetrær.

Huset var fra 1860, hovedbyggningen var i tre etasjer, og i fløyen var det spiskammer og rullebod med en diger anordning til å glatte klær. Vegg i vegg lå et bakeri, og duften av hvetebrød fortalte at en ny dag var på gang. Ingen synlig modernisering var blitt gjort, huset var intakt med tapet og hemmeligheter: En rull med tegninger på loftet, en gigantisk hundekurv presset inn i et lite kott osv, et eventyrslott for barn som var vant til å dele rom, og et paradis for oss, som nå kunne velge og vrake i rom å arbeide i.

Jeg hadde aldri tidligere vært i Arendal, og forelsket meg øyeblikkelig. I mine øyne fremstod byen som en miniatyr av et samfunn. Innenfor et begrenset område fantes alt, museum og rådhus, sykehus og fengsel, Trefoldighetskirken rygg i rygg med en katolsk kirke, to bakere, en skomaker, kort sagt: alt hjertet kunne begjære. Terrenget danner en naturlige barriere mot omverdenen, buer seg beskyttende rundt bebyggelsen, og sjøen når helt inn til gatene. Til og med en liten ferge finnes det, som går i fast rutefart til øyene.

Det første rommet jeg valgte meg, vendte ut mot Klevgaten, og siget av mennesker som gikk forbi utenfor, de som hadde parkert bilene sine der, eller hadde ærend hos skredderen vis á vis, og skolebarna som gikk oppover og nedover trappen innerst i gaten, et tidevann frem og tilbake. I min tekst satte alt dette spor, og resulterte blant annet i ungsomsbøkene ”Speilet fanger”, ”Morgenfugl og natteravn”, ”Svanesang” og ”Ryggen fri”, alle med en handling som utspilles i Arendal.

Bøkene førte til bedre økonomi, og vi restaurerte vinduene og gjorde om rulleboden til atelier. Å bo i en slik ”borg”, der jeg fra atelieret kunne kikke inn gjennom egne vinduer, inn på kjøkkenet og soverommene, ga en helst spesiell følelse. Det indre gårdsrommet, usynlig for verden, men med alle lydene strømmende over muren inn mot bakeren, ga fornemmelsen av en oase. Det eneste vi manglet, var sol. Det resulterte i at vi fikk lagd en veranda utenfor atelieret, og nå hadde vi definitiv alt hjertet kunne begjære. Jeg skrev en barnebok jeg selv illustrerte, ”I trylleskogen”, på et bord satt inntil skyvedøren til verandaen.

Så forsvant bakeren. Ikke bare ble morgenduften borte, eller trallemusikken når bakervarene ble kjørt ut til bakerbilen, men bygget ble stående faretruende tomt. Det ble solgt til en utbygger. Og en dag jeg satt og arbeidet, så jeg to menn stå og kikke inn på meg, beskue vår hemmelige hage, og magien ble borte… Det ble bygget hybelleiligheter med en takterrasse med fritt innsyn til oss. Det var bare å pakke sammen og dra videre – reise med fergen vi pleide å ta, når vi ville ut av byen, og finne neste stoppested: Revesand på Tromøya. Også der ble det et hus som ”vinklet seg” rundt en lun terrasse, et gult hus med en strålende utsikt mot havet og Merdø.

Vi skaffet oss en to-mannskajakk og hadde minneverdige turer når sjøen lå blank, og når bølgene fikk det til å kile i magen. Med utsikt mot havet ble det to romaner for voksne, ”Manns minne og andre vendepunkt”, ”Søster, Viviann”, og ungdomsboken ”Hver sin lyst”. Ironisk nok var det kajakken som førte til at Sørlandseventyret tok slutt: Da jeg skulle løfte den opp på trallen en høstdag, fikk jeg en skiveutglidning som i sin tur førte til et minus-år, som resulterte i manglende inntekt, som gjorde at vi måtte selge huset. Vår eldste datter giftet seg (og er blitt værende i landsdelen), og det enkleste for oss andre, ble å flytte tilbake til det vesle huset vi var kommet fra. Alt i alt bodde vi åtte uvurderlige år på Sørlandet.