De dramatiske strykerdragene, den huggende perkusjonen og fløytebruset sitter fortsatt i kroppen.
Dagen i dag har sett et merkelig sammentreff. Einar Øgrey Brandsdal står frem over to sider i VG og forteller om hvordan han angrer på mobbingen han var med på på Fiskå Ungdomsskole. Mitt navn blir nevnt flere ganger i artikkelen. «Det er godt å se at et menneske kan bli bedre med tiden», skrev jeg i Fædrelandsvennens kommentarfelt en gang Brandsdal hadde vært med i tv-programmet «Den hemmelige millionæren». Den korte kommentaren resulterte i en privat utveksling mellom Brandsdal og meg, og en lang reportasje i Fædrelandsvennen i april 2013. Vi møttes igjen på den gamle offerplassen: Fiskå Skole.
Så til sammentreffet. Det er svært få som vet hva jeg har skrevet intenst på de siste to ukene: To diktmanus fra ungdomstiden i Vågsbygd, rettet mot yngre lesere. Den første har arbeidstittelen «Kulden er de andre».
Jeg er på et sted i livet hvor det er på tide å gjøre opp status; snu hver stein, sope hver krok. I klartekst betyr dette at jeg nå skriver dikt om tiden på Vågsbygd Skole (1984-1990) og Fiskå Ungdomsskole (1990-1993). I lange perioder i de syv første årene ble jeg utsatt for hard mobbing, overveiende av psykisk karakter. Etter det ble jeg en mobber selv, for å hevde meg i et skolemiljø jeg ikke ønsker min verste fiende. I kronikken “Mørkets nådeløse by” (Fædrelandsvennen, 15. desember 2006) ba jeg offentlig om unnskyldning for hva jeg gjorde.
Dette begynner å bli lenge siden – og jeg trodde meg egentlig ferdig med de vonde minnene. I dag føler jeg meg sterk, sunn og ganske lykkelig i Berlin. Jeg er så heldig å ha en jobb hvor jeg får brukt alt jeg har av evner og overskudd, og jeg møter de underligste og vidunderligste folk.
Tiden som Brandsdal beskriver på Fiskå Ungdomsskole, nekter tydeligvis å dø. Denne gangen var det ikke jeg som tok opp tråden i offentligheten. Timingen er ikke til å tro: Ett av diktene mine handler nemlig om en innvandrergutt som ble brutalt banket opp og hentet av ambulanse. Jeg har vært litt i tvil om dette diktet, ettersom jeg ikke var vitne til hendelsen. Etter 25 år er det fortsatt mye man husker nokså korrekt – men man bør også ha en kritisk holdning til eget minne.
I dagens VG bekrefter Brandsdal denne episoden – at gutten ble banket opp og dumpet i en søppelcontainer. Det jeg ikke husket, var at de også hadde sendt containeren utfor en trapp. Og jeg husker den steintrappen, hvor jævlig lang og hvor jævlig nifs den var. Vi pleide å kjøre ned den på crossyklene våre. Trappen finnes ikke lenger i dag – men det gjør minnene.
Innledningvis nevnte jeg Stravinskys «Vårofferet», og kalte Fiskå for en offerplass. Når jeg tenker tilbake på det som skjedde bak Vågsbygd Samfunnshus den junidagen i 1991, er jeg ikke fremmed for tanken på at det faktisk var en offerhandling som fant sted. I Stravinskys ballett er handlingen lagt til det hedenske Russland – en jomfru blir ofret til vårguden, som en bønn om forsoning.
Jeg husker den gjengen. Den dagen. Stemningen. Det var en av deres siste dager på Fiskå Skole. De var unge gutter på terskelen til voksenlivet.
Clas går i niende, har basketsko og collegejakke
kjører crossmoped med nakkehår som flagrer
Albino går i sjuende og har en antikk sykkel
kjøpt for ti kroner på auksjon hos NSB
Clas kjører over den med crossmopeden
Albino triller sykkelen hjem og sverger hevn
Ved skoleslutt feirer Clas og gjengen
med å ta en spinkel innvandrergutt i sjuende
De banker ham med kølle, dumper ham i søpla
Hva om dere hadde drept ham
Clas, du og gjengen din
Hva da
Cornelius Jakhelln
Berlin-Kreuzberg, 17. januar 2016
PS! Dette innlegget ble først publisert på Jakhellns FB-side samme dag.