I år har jeg vært mer observant på alderen min enn noen sinne før. Å være 48 er helt ok, det gir en behørig god nok avstand til 50-åringene, om enn med bare ett år i buffer.

Når jeg nå går inn i mitt førtiniende år, foretrekker jeg å skrive dette tallet med bokstaver. Tallet begynner med førti, og det gir nok informasjon i seg selv. Tallet ni gir assosiasjoner til «nesten», en slags siste reis før du passerer et halvt hundre, og begir deg inn i den store båsen med 50-åringer.

Jeg husker meget godt at min far ble 50 år. Skulle bare mangle, det var en feiring vi sent vil glemme, og mannen fikk hjerteinfarkt dagen etter, mens vi ryddet opp etter festen. Han var «steingammel», og jeg har siden den gang nok hatt litt forutinntatte holdninger til denne aldersterskelen inn i det ukjente.

Mitt inntrykk er at femtiåringene ofte behandles som en stor hop av samme ulla, en gjeng der tallet etter femti ikke gjør noe utslag på folks omtale eller forståelse. «Femtiåringer» er derfor et aldersbegrep som rammer de yngste i klubben hardest. Å passere femti blir nesten som å begynne i syvendeklasse, uten noen kjente klassekamerater. Femtiåringene er like gamle i folks øyne, inntil de blir en av dem som omtales «sikkert nærmere seksti!».

De som er seksti pluss, har mange fine betegnelser som «godt voksne», «den eldre garde», de er respektable, kloke og erfarne mennesker. Sekstiåringene får skryt når de jobber normalt, ses på som vintage, og har utrolig mange samlende holdepunkter i samfunnet rundt seg. Det mangles ikke på aktivitetstilbud, interesseorganisasjoner eller litteratur som kan bidra til at sekstiåringene skal kunne ta vare på seg selv både fysisk og psykisk.

Slik er samfunnet overhodet ikke tilrettelagt for femtiåringer. Femtiåringene skal tynes til det maksimale. De er ikke gamle nok til å bli akseptert blant de «kloke», og de er ikke unge nok til å bli foreldre. De har ingen andre oppgaver enn å ta imot samfunnets siste piskeslag, for å få hjulene til å gå i arbeids- og næringslivet. Det finnes heller ikke særlig tilgivelse for femtiåringene. De får skylda når noe går galt, de må rydde opp etter sekstiåringenes herjinger med økonomien, de får restskatten bokstavelig talt, og ingen kroner igjen til hytteturen som var planlagt.

Femtiåringene passer barnebarna, og hjelper sine 20-30-åringer med å etablere seg. Ikke før de såvidt har fått orden på egen økonomi, strømmer det på med neste generasjons behov.

Mens førtiåringene fortsatt er attraktive for unge damer, blir sekstiåringene tilgitt og ansett sjarmerende om de fortsatt bryr seg om damer i det hele tatt. Femtiåringene derimot, får nådeløst betegnelsen «de gamle grisene». Femtiåringer er det stort sett ingen som vil ha. Femtiåringer må derfor lære seg å ta til takke med femtiåringer. Jeg frykter muligens dette mest av alt, det kan bli en trist og vanskelig manøver.

Jeg føler meg ganske mye lettere til sinns nå når jeg har fått satt ord på disse alders-refleksjonene. Jeg vet at jeg har et helt år igjen å feire mitt siste gjenværende ungdomsår, de voksnes ultimate russetid, min niogførtiende årgang!

Tusen takk for all oppmerksomhet på min viktigste bursdag hittil i livet! Minn meg gjerne på at det bør feires til stadighet, dette skal nemlig bli et helt fantastisk år, det er fort gjort å glemme og ta en ekstra runde i baren.