Jeg heter Thor Åmli og er 39 år gammel valldøl bosatt i Kristiansand. Å kalle meg Norges kanskje største fan av tv-serien Twin Peaks, er neppe å ta for hardt i. Min lidenskap startet for 25 år siden, da NRK viste den første av i alt 30 episoder. Serien tok meg som et vindkast i en Douglasgran. Jeg var bare 14 år på den tiden, men jeg husker så utrolig godt stemningen og musikken… og dongerijakka. Det siste kan jeg grøsse av den dag i dag. De som har sett serien vet hva jeg mener.
Videoen under lagde jeg til årets Twin Peaks-festival, og den vant andrepremien.
Jeg var nesten litt for ung til å forstå den da, men jeg ble så grepet av stemningen, tonen, stilen og musikken. Jeg ble utrolig fenget og fascinert av alt som var rart i serien. Lamaen som grynter mot Agent Cooper, Albert Rosenfield som går fra å være irriterende for andre til å bli en elskverdig Gandhi-forkjemper osv. Jeg har så mange episoder å nevne morsomme episoder fra.
Stedet der serien er spilt inn minner meg mye om min hjembygd, Valle i Setesdal. Høye fjell, lav tåke i dalen, naturen, stemning og mange spennende karakterer. I sommer var jeg så heldig å endelig få komme meg dit og være med på Twin Peaks-festival. Etter det ble jeg enda mer forelska i stedet. Jeg kjenner stadig vekk hjemlengsel etter å komme tilbake og jeg skal dit flere ganger!
Når sesong tre kommer i 2017, tenker jeg det blir enda flere opplevelser jeg må få med meg. Twin Peaks-fans er noen av de beste menneskene jeg kjenner. Jeg har mye kontakt med mange på Facebook og hadde det ikke vært for alle Twin Peaks-nettsidene og Twin Peaks-vennene, hadde jeg nok sletta kontoen min på Facebook. Etter turen i sommer så har jeg revurdert det og skriver derfor så godt som alle statusene mine på engelsk. De vennene jeg har fått har blitt forelska i Norge og flere har sagt at de vil komme på besøk. Jeg gleder meg til å vise hvordan Twin Peaks i Europa ser ut. Da skal jeg nemlig ta dem med til Valle.
Det jeg liker så godt med Twin Peaks er selve grunntonen i serien. Den er så vakker og samtidig utrolig skummel. En trygg og fin scene vises, men så kommer det en skummel tone som fyller hele scenen med noe som du ikke får helt roen av å se. Du vet at det kan skje noe. Et tema fra Twin Peaks som du gjenkjenner som at nå er det noe rart her. Det ga en følelse av at det trygge aldri er helt trygt, samtidig som det er det. Man vil ikke forlate Twin Peaks’ verden når man først har kommet inn i den. Du blir så glad i menneskene, cherrypaien, kaffe, donuts, bearclaw, baguette med brie, etc.
Selv etter 25 år treffer episodene meg på samme måte. Jeg har sett hele serien 21 ganger og snart blir det nok en ny runde. Jeg gleder meg til å se uglene oppe i trærne, hjemsøkes av BOB som kryper over sofaen, vifta i taket som snurrer mot venstre, fossefallet i åpningssekvensen og alle de andre store minnene. En scene som jeg liker veldig godt er når Major Briggs møter sønnen sin Bobby på Double R diner. Han ber Bobby sette seg ned. Da deler Major Briggs en drøm han har hatt som var en visjon av hvor stolt han var av sin egen sønn.
Twin Peaks-nerd er det jeg nå stolt kaller meg. Hadde Kvitt eller dobbelt fremdeles gått på lufta, hadde jeg lett meldt meg på. Det hadde vært gøy!