Fordi jeg tror den samme stien innehar mye visdom. Jeg ønsker å utforske hvordan en gjentatt handling kan gi meg innsikt. Hvordan jeg kan komme tilbake til meg selv, igjen og igjen. Som en indre reise som stadig kan gi meg ny innsikt og visdom. Dette blir 40 dager med refleksjoner om farger og utsyn. Det blir en vandring i kunsten. Kunsten å være. Kunsten å oppdage de fine aspektene i utsikten. Alt erkjent, av utsyn og innsyn, på nytt og på nytt. Jeg vil finne den kjærlighet til livet som enda ikke er oppdaget.

Har jeg noe å dele eller er dette bare et ønske om å bli sett? Ha en stemme som skal utheves i en tid hvor nettopp dette er en trend. Vel, jeg tror stien har mye å fortelle meg og hver dag er ikke like. Jeg må utforske og for dem som ønsker, deler jeg med ærlighet den innsikten og utsikten jeg opplever. Jeg ønsker å finne noe som ikke er funnet før. Derfor en stemme gjennom min innflytelsessfære. Jeg ønsker en utsikt til forandring som jeg skaper selv. Jeg skylder meg selv en fremgang fra der jeg står i dag til noe nytt.

DAG EN

Silhuetten av fjellene og den mørke tunge himmelen er det som møter meg når jeg når toppen. Mellom fjellene og den tunge himmelen presser det seg frem en stripe med lys som innehar et rosa skjær. Regndråpene henger i luften og finner rett som det er veien til skriveboken min. De limer sidene til hverandre og gjør dem gjennomsiktige. Transparente. Og det sier litt om hvordan jeg bør forholde meg til stedet. Være litt transparent for å ta inn over meg opplevelsen og rommet som jeg har gitt denne reisen.

Her jeg sitter på toppen av fjellet, med utsikt over dalen omringet av høye fjell på alle kanter, tar jeg inn all den stillhet stedet kan gi meg. Jeg reflekterer over at jeg kan sitte slik i ensomheten og føler meg trygg. Et hjem i stillheten. Jeg setter en visuell kompassnål i sentrum av fjelltoppen og strekker den med en radius på to, kanskje tre kilometer ut, og vet i denne omkretsen er det bare meg. Jeg, alene med fjellet og utsikten. Men helt alene er jeg ikke. For uten min hund, kamera og skriveboken min, har jeg med meg en stemme fra en fremmed. En ekte og ærlig stemme som trer tydelig frem i fjellets harmoni og i den grenseløse utsikten.

Den fremmede er her for jeg kjenner en svak og varm hånd som stryker meg over kinnet. Samtidig som vinden beveger håret mitt med en øm bevegelse. Hva har hun å fortelle meg på min første dag av reisen?

”Hvis jeg kunne fortalt deg alt med en gang. Ville jeg det. Litt for litt for å utvide. Gi deg tid til å vokse og tre inn i en ny dimensjon. Jeg skal vise deg vei. Men nå er vi her. Veien har startet og sammen skal vi gå. Hukommelsen din vil vokse og du vil litt for litt se sammenhenger. Nå er vi på toppen vi to, og i sammen skal vi se utover horisonten og bygge bro. Silhuetten av denne horisonten, er alt vi ser i dag.”

Jeg takker henne for ordene og opplevelsen. Deler en pose med seige popkorn med hunden min, og rusler ned til hverdagen.

Tove Hertzberg

fjellklatrer og kunstner

Hovden i Setesdal