I fjor vant Bob Dylan vant Nobelprisen i litteratur. En hendelse som i seg selv er er en unik prestasjon for en singer-songwriter og protestsanger. Det svenske Nobel-instituttet anerkjente Dylan “for å ha skapt nye poetiske uttrykk innenfor den store amerikanske sangtradisjon.”

Men når vi snakker om sterke musikere med tekster, tekster verdig en litterær status, er det også en annen amerikansk musikklegende som ikke må bli oversett.

Som Dylan har Tom Waits vært ute av rampelyset de siste årene. Waits’ tekster viser en dyp forståelse av det sønderknuste og menneskelige lidelse og tekstene hans fortjener vår oppmerksomhet. Ikke ulikt fra kirkens Herre og mester, som helt klart sa at han var kommet for de sønderknuste og nedbøyde i ånden

Waits er de utstøttes trubadur, ansiktet er like værbitt som stemmen hans. Alltid demonstrativ sympatisk for utenforstående, han er en forkjemper for low-life personer de som falt på harde tider. Sangene hans ser ut til å komme ut av liv levd til knærne. Et liv av nederlag, feil og hverdagserfaringer.

Waits fyller sangene sine med en virvlende rollesammensetning av omstreifere og bohemer; taperne og av de som har fått nei , de forlatte og de verdens-slitne, av deadbeats på blindveier.

Dette er også heltene i Waits’ historier. De som har fått sine drømmer slått i stykker og som framstår som frynsete og slitte. Uansett hvor sønderknuste og ødelagte de fremstår i tekstene, blir de likevel i Waits’ univers behandlet på en verdig måte. Låtene er ofte desperate, men også rike på håp

Du trenger ikke å gå veldig dypt inn i hjertet på gjennomsnittlige evangeliske gudstjensten før du skjønner at vi ofte unnlater å snakke om det heslige, det ubekvemme og det smertelige i livet. Det er ingenting galt med glede eller tilfredshet, men kirken bør ikke være et sted der livet bare ser polert og enkelt ut. Men livet er strevsomt og vanskelig og for mange er dette livet også en del av virkeligheten. Det rotete og vanskelige livet er ikke alltid lett å ta opp i våre gudstjenester. Å nå ut til de fattige og knuste, burde ikke våre kirker være akkurat stedet for nettopp dette budskapet? Er det ikke tross alt kjernen i evangeliet ?

Derfor setter Justvik kirke og Frikirken i Kristiansand opp gudstjenesten “Jeg slipper aldri din hånd ” søndag 5. november 2017, der nettopp sangene til Tom Waits står sentralt i programmet. Det Oslo-baserte Tom Waits tributebandet Blow er ansvarlige for musikken, og liturg i Justvik kirke er Frode Fjellbraaten og i Kristiansand Frikirke Harald Eikeland.